Det er fredag, og tid for å presentere en ny, spennende forfatter på /riss/-bloggen!

Denne gangen har vi gleden av å presentere Edy Poppy (psevdonym for Ragnhild Moe, f. 1975) forfatteren av romanen Anatomi.Monotoni, som vant Gyldendals manuskonkurranse for beste kjærlighetsroman og ble utgitt i 2005. I 2018 ble romanen lansert på engelsk, til strålende kritikker. Chris Kraus, forfatteren av kultromanen I love Dick, var så begeistret over Poppys bok at hun beskrev den som «Fantastic!», og Mike S.Ryan, regissøren av bl.a. Junebug, beskrev verket som «A female, sexually free Catcher in the Rye«. Så langt har boka blitt oversatt til fem språk.

Den oppfølgende novellesamlingen Sammen.Brudd kom i 2011, og åpningsnovellen «Dungeness» ble plukket ut av det amerikanske forlaget Dalkey Archive Press og publisert i antalogien Best European Fiction 2015. 

La oss møte kvinnen bak Anatomi.Monotoni for få et innblikk i blant annet hennes skriverutiner, kunstneriske virke, tanker om seg selv, samt lesestoff hun ønsker å anbefale våre lesere.

  1. Hei! Hvem er du?

Det lurer jeg også på. En måte jeg prøver å finne ut av det på, er ved å skape romaner, noveller, dikt, essays, teatertekster, performances osv. En annen er ved å gi identiteten min et navn, en ramme. Mine foreldre kalte meg Ragnhild Moe. Navnet skulle representere meg. Men jeg følte ikke at det stemte. Jeg kjente meg ikke igjen i hun bondejenta fra Bø i Telemark mine foreldre ønsket seg. Jeg ville ut i verden og leve et vilt og poetisk liv. Jeg kalte denne viljen, dette ønsket Edy Poppy. Det er hun jeg streber etter å være. Det er hun som gjør meg modig. Det er hun som dro ut i verden som 17-åring, den ekstroverte nomaden. Ragnhild Moe, derimot, er hun som ble igjen. Den sjenerte. Introverte. Sårbare. Som jeg skriver om i bøkene mine. Ragnhild Moe er på mange måter mine foreldres drøm om meg. Mens Edy Poppy er min drøm om meg.

 

  1. Fortell om prosjektet/prosjektene du holder på med for tiden?

I tillegg til å skrive på en ny roman, en slags oppfølger til debutromanen min ”Anatomi. Monotoni.” (som nettopp ble lansert i USA og UK), har de siste årene vært viet performanceserien: ”Det personlige møtet med verdenspolitikken”. Kjæresten min, den tyske skribenten og kunstneren Julian Blaue og jeg utgjør performance-duoen Blaue & Poppy.  Julaften 2015 ble vi overfalt og ranet i Rio de Janeiro, sammen med vårt da 6 måneder gamle barn. Overfallet var et sjokk, en ”Undervisningstime i global utviklingspolitikk”, for å sitere en artikkel Julian skrev rett etter hendelsen. Vi så først på oss selv som ofre, men begynte raskt å få et annet syn på saken. Rystet til bevissthet, så og si. For hvem var de egentlige skyldige her? Vi snudde skyldspørsmålet på hodet, grunnla en lov mot strukturell vold for så, i samme performance, å anmelde oss selv for å ha brutt vår egen lov, nærmere bestemt for å ha utøvd strukturell vold mot underklassen, representert av de to overfallsmennene. Rett etterpå, nesten tre år etter overfallet, dro vi tilbake til Rio for å prøve å finne overfallsmennene våre, samt bevismateriale mot oss selv. Etterforskningen resulterte i en ”mellomrapports-performance”, som vi fremdeles turnerer med i Norge og utlandet. Siste steg i serien, som kommer til å finne sted neste år, er «Rettsaken mot oss selv».

 

  1. Hvilken sjanger liker du best å skrive, og hvorfor?

Jeg liker å bytte sjangre. Det holder meg våken. Nysgjerrig. Etter debutromanen min ”Anatomi. Monotoni.” var det helt essensielt med noveller, jeg trengte noe kort og oversiktlig. Da kom Sammen.Brudd. Siden det har jeg skrevet teatertekster, essays og artikler, samt gjort performances, i tillegg har jeg holdt på med en ny roman i flere år nå. Å bevege meg mellom sjangere inspirere meg, skjerper blikket mitt. Skriften. Jeg liker dessuten å bruke livet mitt som utgangspunkt for min autofiksjon, som Siri Hustvedt kalte skrivingen min da hun nylig intervjuet meg i NYC.

 

4. Beskriv den litterære stilen din.

Det liker jeg best at andre gjør.

 

5. Hvordan er skriverutinene dine?

Da jeg bodde i London og skrev på debutromanen min ved siden av alle mulige bi-jobber jeg hadde for å overleve, blant annet i gallerier og som modell, var mottoet mitt å være: ”happily frustrated.” Jeg ville fylle meg opp med spennende erfaringer, men samtidig være frustrert nok til å gå hjem og skrive etter jobb. Da jeg bodde i Berlin og levde et par år der som fulltidsskribent på inntektene fra romanen min, oppførte jeg med som en bohem og et B-menneske. Jeg levde fullstendig uten rutiner, sto opp når jeg ville, og skrev som regel til langt på natt. Etter at jeg fikk barn, har jeg til mitt store sjokk blitt et totalt A-menneske. Jeg står opp før 7, jobber regelmessig fra 8-16, mens barna er i barnehagen. Til min store overraskelse har jeg like sprø tanker i en sober, regulert hverdag som i en utagerende og uforutsigbar en.

 

  1. Hva motiverer og inspirerer deg?

Jeg skriver nesten alltid ut ifra en personlig problematikk og nysgjerrighet. Som regel noe jeg står midt oppi, ikke vet svaret på og ikke har fått den berømte, og nødvendige, distansen til enda. Jeg må ta notater der og da, noe jeg kaller varm skriving, og så senere, i løpet av prosessen, koble kulda,  intellektet på. Siden jeg jobber så personlig, bruker jeg veldig lang tid på prosjektene mine. For at teksten jeg skriver skal gå gjennom en endring, må jeg selv endres. Sånt tar tid! Det jeg liker ved å bruke livet mitt som inspirasjon, er at livet mitt alltid må inspirere meg. Jeg kan ikke stagnere, for da kan jeg ikke lenger skrive. Dette kravet til meg selv setter meg i bevegelse, får meg ut i verden, eller ut av hodet mitt. I tillegg til det personlige, er jeg fascinert og inspirert av tabuer. Jeg føler at det er en kunstners oppgave å undersøke dem, undersøke om de fortsatt er relevante, samt å utfordre leseren. For meg er skrivingen en måte å være i verden på, en måte å se på, undersøke, forstå og stille spørsmål på.

 

  1. Har du et litterært forbilde?

Den forfatteren som har betydd mest for meg, og som jeg ofte refererer til som min litterære mor, er den franske forfatteren Marguerite Duras. Hennes roman ”Elskeren” er et autofiskjonelt mesterverk, og min egen romankarakter ”Elskeren”, en direkte hyllest!

 

  1. Anbefal noe bra lesestoff, vær så snill.

Anatomi. Monotoni. er stappfull av referanser til bøker, filmer, musikk og kunst, for de som vil gå i dybden av hva som inspirerer og utfordrer meg. Skal jeg likevel komme med noen forslag her, vil jeg anbefale alt (eller i alle fall det meste) av Marguerite Duras, Herta Müllers ”Hjertedyr”, Anais Nin sine dagbøker, Geroges Batailles Historien om øyet, Elfriede Jelineks Lyst og Pianolærerinnen, Chimos Det Lila sa, Siri Hustvedts Med bind for øynene … Nylig har jeg også lest, med stor begeistring, Amalie Lesang Kerangs debutroman Europa, og Atle Hålands samlede diktsamlinger.

 

  1. Har du ellers noe på hjertet?

Julian Blaue.

 

***

 

Daria Osipova

Én fredag i måneden presenterer riss en spennende forfatter her på bloggen. Kanskje den beste fredagen i måneden, ifølge mange. For ikke å gå glipp av oppdateringene våre, kan du for eksempel følge oss på facebook, instagram (risstidsskrift) og twitter (@Rissredaksjonen).

(Foto: Julie-Christine Krøvel)

Reklame

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s