Ingeborg Arvola er fødd i 1974 og vaks opp i Pasvikdalen og Tromsø. På UiO har ho studert teatervitskap og litteraturvitskap. Ho debuterte med Korellhuset i 1999 og har sidan da skrive fleire romanar for born og vaksne. Arvola har motteke både Cappelenprisen og Havmannprisen for sine verk.
Hei! Kven er du?
Jeg heter Ingeborg Arvola. Jeg er født i Finnmark, oppvokst i Tromsø og bor nå i Oslo. Jeg skriver bøker for barn, ungdom og voksne, jobber i tillegg med dramatikk og hørespill og var i noen år manusforfatter i barne-tv. Jeg har vært gift like lenge som jeg har skrevet bøker (1999), har en voksen stesønn og to sønner til på 13 og 5 år. Jeg leser mye, baker brød uten salt, leker mye og gleder meg til godteri i helgene. Opp klokka 06 hver dag og sovner når det blir mye action i filmer.
Fortel om prosjektet/prosjekta du held på med for tida?
Jeg jobber med flere forskjellige prosjekter. Siste runde på en barnebok om Buffy By, en fattig jente i rike Norge, som skal få mange humoristiske illustrasjoner av Nora Brech, og som kommer ut til våren. Så er jeg nesten i mål med sceneteksten Gjør det! for ungdom som Teater Teft har bestilt, og som de skal sette opp i januar 2019. Siden jeg nettopp har fått ny redaktør når det gjelder voksenbøker, jobber jeg med en novellesamling av nyskrevne og tidligere trykte tekster, som kommer ut neste år, den også, med tittelen Plutselige Varmegrader. Det er egentlig historiske romaner jeg skal i gang med, om mine to formødre som innvandret fra Finland til Finnmark, men det er greit å først se om samarbeidet med redaktøren fungerer med novellene. En roman kan fort ta noen år å skrive. Så sitter vi ikke der om tre år og tenker vidt forskjellig, og har vansker med å forstå hverandre…
Kva for sjanger liker du best å skrive, og kvifor?
Sjanger er kanskje ikke noe jeg velger? Jeg leter heller etter inntrykk og øyeblikk og rare innfall. Dette sitatet til moren til Buffy By, sier mye om moren, men også om hele den barneboka, og om hvorfor og hvordan jeg skriver den fram: “Ikke alle trenger å utmerke seg. Noen kan være fyllmasse også. Det er fyllmasse som får kaken til å smake godt.”
Siste novellen jeg skrev til novellesamlingen, fant jeg i en krysning av kongekrabber og flyktninger som drukner på vei til Europa. Jeg tenkte på verden, hvordan den er nå, og så snudde og vendte jeg på ting jeg tenkte, som at det er sørgelig at mange mennesker drukner mens de drømmer om noe som er litt bedre, og så tenkte jeg: ok, hva om det ikke er sørgelig for noen? Hvem kan det være? Hvorfor er det sånn for dem? Ser de kanskje et potensial?
Beskriv den litterære stilen din.
Den litterære stilen min varierer fra bok til bok. Ungdomsbøkene 40 postkort og Ryktet er veldig korte i stilen. Veldig tøffe i trynet. Fordi de skal nå fram til de som kanskje ikke liker å lese så godt. De bøkene står og hyler og raser. I barnebøkene mine har jeg noen flotte hovedpersoner, snurrige, selvgode, morsomme, med alvorlige rammer rundt. I romanene mine er det noe overraskende, kanskje. Uansett tittel er synsvinkelen vridd; revetispa Ni ser verden som dyr i Vilkår for liv. I første novellesamlinga mi får to barn montert skilpaddeskall på ryggen, så de skal være beskyttet. Når jeg nå skal skrive om mine formødre, tenker jeg at jeg må finne ut hvem de er. Det er viktigere at de blir til kjøtt og blod, med drømmer og redsler, mennesker som gjør flotte ting og tar feil valg, enn at jeg skaper en fullverdig gjengivelse av livet rundt 1860 i Finnmark.
Korleis er skriverutinane dine?
Jeg har takknemlig lett for å skrive, nesten hva som helst, nesten hvor som helst. Jeg lærte tidlig at mye av det jeg skriver ikke blir bra nok, så jeg må regne med å skrive om, forkaste, kutte, endre. Det gjør meg kanskje uforferdet? Mange forfattere sliter med tanken på om noe blir bra nok. Jeg vet at mye av det jeg skriver ikke blir bra nok, så jeg bare hopper i det og har det morsomt underveis. Jeg tenker pytt, pytt, det som blir bra, blir kjempebra!
Kva motiverer og inspirerer deg?
Rare ting inspirerer meg. En gulrot som har vokst til tre røtter i ene enden. Et menneskehode som blir funnet i en torsk. En kattunge med ett øye. Mennesker inspirerer også; som hun gamle dama i Ukraina, som grov opp kobber for å selge, hun kom over internettkabelen til hele landet og kappet den av, fornøyd med funnet. Uvitende om at hun hacket hele Ukraina i samme slengen. Hun ble stilt for retten, men frifunnet på grunn av alder. Eller når ene sønnen min ønsker seg egg, men det skal være pålegg (Påls egg) … det er morsomt at det nesten fins en verden der det fins Pål-egg … Hvor sitter Pål-ene og verper eggene sine?
Har du eit litterært førebilde?
Jeg er stor fan av Margaret Atwood og J.R.R. Tolkien.
Anbefal noko bra lesestoff, vér så snill.
Gode bøker er det beste som fins! Heldigvis har vi alle forskjellig smak, men her er noen bøker jeg har satt stor pris på: til de som leser mye, hva med triologien til Ragnhild Nilstun om Anna Figenschou, eller Crake-triologien til Margaret Atwood? Til de som leser enda mer enn det: sci-fi bøkene til Doris Lessing. Eller en intellektuelt skarpsindig nyhet: Nord for Intensjonen av Liv Lundberg. Så er det alle som har mye å gjøre, og kanskje bare leser litt på trikken hjem: novellene til George Saunders og novellene til Jhumpa Lahiri (henne lånte jeg først gang på grunn av det fine navnet!) Eller hva med novellene til Kristin Bjørn? Der er det også noen kostelige personer og situasjoner. Selv gleder jeg meg til å lese Brit Bildøens tre veger til havet. Jeg står i kø på biblioteket …
Har du elles noko på hjartet?
Har du sjansen – kjøp noe brukt i stedet for nytt … og husk på for noen fine, fantastiske folk dere er. Ingen er som dere! Hurra!
***
Irene Lockertsen
Éin fredag i månaden presenterer /riss/ en spennande forfattar her på bloggen. Kanskje den beste fredagen i månaden, ifølge mange. For ikkje å gå glipp av oppdateringene våre, kan du til dømes følge oss på facebook og instagram (@risstidsskrift)
rissblogg.wordpress.com 