riss presenterer en adventskalender i fire deler. Redaksjonen tenner i år fire adventslys i litterær form. Følg med hver søndag i advent, og ta en pause fra eksamenslesing, masterskriving eller prokrastinering – og tenn lys med oss.

3. søndag i advent

Omtale: Hvem sa hva? – kvinner, menn og språk

Tidligere rissmedlem og Pangea-redaktør Emma Johnsen Rødli (f. 1992) har lest Helene Uris Hvem sa hva? om kvinner, menn og språk. Til daglig skriver Emma masteroppgave om pronomenet hen ved NTNU.

Hvem-sa-hva_Fotokreditering-Gyldendal

Hvem sa hva? – Kvinner, menn og språk
Helene Uri
Gyldendal, 2018
368 sider

Lite kunne vel gjort meg gladere enn da Helene Uri i høst publiserte Hvem sa hva?, ei populærvitenskapelig bok om ”kvinner, menn og språk”. For er det to ting som kan få meg til å skravle som ei kjerring i timevis, så er det nettopp språk og kjønn. I boka kartlegger Uri hvordan og i hvor stor grad språk og kjønn henger sammen – både når det kommer til bruken av det og i omtalen av mennesker. Hun presenterer skillene gjennom historier og tall, og gjør det på underholdende og informativt vis.

Den første delen av boka dreier seg om hvorvidt og hvordan kvinner og menn bruker språk på ulikt vis. Den andre delen dreier seg i større grad om hvordan kvinner og menn omtales. Gjennomgående for boka er en anekdotisk tone, hvor historier fra Uris eget liv, venners liv og avisartikler flettes sammen med hardere fakta om språk og kjønn. Uri blander vitenskapelige forskningsresultater med egne undersøkelser, som søk i større tekstdatabaser. I tillegg har hun gjort mye uformell forskning i nærmiljøet, og brukt venner og familie som testgruppe for diverse påstander. Hun har samlet avisoppslag og sitater i årevis. Resultatet er en delvis systematisert kollasj.

Selv posisjonerer Uri seg tydelig: Hun er lei av at negative beskrivelser av menn ofte innebærer en sammenligning med kvinner, og motsatt at kvinner med tæl gjerne blir karakterisert som menn. Uri har gjort plass til å forklare hvorfor det som undersøkes er en viktig del av arbeidet mot et mer likestilt samfunn. Blant annet tar Uri et oppgjør med myten om at språket ikke er med på å skape og opprettholde skiller og barrierer mellom kjønn. Spesielt hardt går det utover den mannlige språkforskeren Finn-Erik Vinje, som påstår at ord i seg selv ikke er ladede:

Språket påvirker holdningene våre på samme måte som holdningene er med på å forme språket. Dette har blant annet å gjøre med assosiasjoner. Ordene mann og gubbe betegner begge voksne hann-eksemplarer av arten menneske, men det er trolig ikke likegyldig for Finn-Erik Vinje om vi kaller ham det ene eller det andre. Gubbe gir assosiasjoner i retning av sidrumpa, utdatert, en som ikke følger med i tiden, gjør det ikke? (s. 232)

Det hele legges fram på humoristisk vis, og Uri vet å bruke et språks tilkortkommenhet når det kommer til kjønnsbalanse til sin fordel. For eksempel bruker hun (sic!) etter alle titler og substantiv som er kjønnede, men som likevel brukes allment: ”nordmann (sic!)”. Den språklige bevisstheten hennes, samt en ironisk tilnærming gjør at et ellers dystert bilde blir vittig. Om en artikkel fra A-magasinet om et Vigdis Hjorth-arrangement, skriver hun følgende:           

Det står: ”Jon Ove Steinhaug (58) er et unntak. ’Kanskje hun var en kvinneforfatter en gang, men jeg tenker ikke på henne som det nå’, sier han.” Artikkelen er en gladsak, og vi bør juble for at Jon Ove (58) og andre menn ikke lenger tenker på Vigdis Hjorth som en kvinneforfatter. (s. 276)

Den første delen av boka har størst underholdningsverdi. Uri plukker myter om ”kvinnespråk” og ”mannespråk” fra hverandre, og presenterer interessante forklaringsmodeller til hvorfor forskjellene er som de er. Hun baserer slike modeller på vitenskap, og bygger på med egne meninger og refleksjoner. Akkurat hvor vitenskapelig fundert bildet Uri danner er, er ikke alltid like lett å se uten å ha lest primærlitteraturen. Mye av ”forskningen” hennes er gjort blant venner og i Språkspalta på Facebook, og folk har synset og tenkt mye. Det bildet hun legger fram er uansett gjenkjennbart.

Andre del, som altså i større grad gir et bilde av hvordan menn og kvinner framstilles gjennom språket, er litt tørrere enn den første delen. Også her brukes den samme kollasjformen, men etter hvert gjentas poengene og til tider henfaller teksten i oppramsing av tall og statistikker. Det er viktig med tall og eksempler for å underbygge poengene sine, men det blir altså litt for mye av det gode.

Til tross for de i overkant mange eksemplene: Uri presterer å skape en etterlengtet framstilling av den viktige rollen språket vårt spiller i produksjonen og vedlikeholdelsen av stereotypiske kjønnsroller. Hun legger fram treffende eksempler, og hennes egne refleksjoner er interessante. For en som er over gjennomsnittlig interessert i språk, er det herlig å se en bok som klarer å presentere språkforhold på en tilgjengelig og veldig underholdende måte.

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s