riss gratulerer Bendik Vada med nominasjonen til Tarjei Vesaas’ debutantpris! Samtidig er vi stolte av å ha fanget opp talentet trønderen fremviser i Vak, og vi benytter derfor muligheten til å publisere omtalen som sto på trykk i vårt vårnummer «Limbo». Bli med inn i Bendiks subjektive landskap der det lukter «ull, messingspytt og lammelår».
Bendik Vada
Vak
Oktober forlag, 2017
Lyrikk
58 s.
Vak lar seg vanskelig plassere i en litteraturhistorisk kontekst da diktene kanskje mest minner om koreansk eller japansk diktning. Tomrom i teksten, både fysisk i typografien, men også mellom de språklige bildene som benyttes, gir assosiasjoner til mu, et begrep som brukes i buddhismen og best oversettes med «ingenting», «fravær» eller «tomhet». Linjer kan også trekkes til Olav H. Hauge: diktene er skrevet på dialekt, knyttes ofte opp til norsk natur og har inspirasjoner fra Øst-Asia. Dog får flere av fragmentene tidvis surrealistiske kvaliteter.
æ dætt
i takt
med skrittan dine
resonansen i fjellan
ekko fra små ras
det e føgglan
som filtre
oss
sammen
(s. 35)
Diktsamlingen består av førtisyv dikt, som står godt for seg selv, men som samtidig blir bedre om de leses som fragmenter i en større fortelling. En fortelling du gradvis trekkes inn i, bestående av undertitlene «ei grantell bekke», «paukan syng i øret» og «skifer glir bort».
For meg fremstår Vak mest som en ferd, en spasertur i et subjektivt landskap. Du beveger deg i sol og snø, gjennom vann og hvite laken; observerer fugler, fjell og gamle guder. Det er gjenkjennelige bilder fra norsk natur, men måten disse fremstilles bidrar til å skape en følelse av at du bare er på besøk i Bendiks verden. Han holder deg i hånda, geleider deg gjennom visjoner preget av sin unike penn og perspektiv.
æ bevege
kampesteina med hundkjæks
under ska æ sje huden
den tynne hinna
dæm vakre trekkan
(s. 32)
Her spiller også trønderdialekten inn, der den tvinger deg til å se ting subjektivt. Samtidig som at du aldri er helt sikker på om det er Vada selv som skaper større symboler og sammenhenger, eller om det er din egen fantasi i symbiose med Bendiks bilder. Naturen er naken, som et blankt ark; en vannoverflate man kan speile seg i, og Vada bruker den til å skape sitt eget mytologiske landskap der leseren etter hvert kan ane en fortelling om en mann og en kvinne, en hytte og et mulig barn. En erotisk fortelling om forfatteren selv eller en symbolsk reise i kultur og natur? Det kan den enkelte leser selv avgjøre.
Tekstens tomrom, dette typografiske og språklige mu, muliggjør en skapelsesprosess ut av intet. Og det er dette som utgjør diktsamlingens største styrke; måten underbevisstheten stiger opp til overflaten, gjør seg selv til kjenne og skaper ringer som vokser på vannet. Gjennom Vak avdekker Vada ikke bare egen dybde, men muliggjør også en lignende skapelsesprosess hos leseren. Som han skriver i det første diktet: «Vi vaks / her // rett over jordskjelv» (s. 7).
Skrevet av Fredrik Guneriussen
rissblogg.wordpress.com 