dammyr

Det er en forunderlig, eiendommelig ting å møte ens egen hjemby gjennom andres blikk. Hvorvidt dette gjelder for alle byer eller ikke er usikkert, og det er klart at Oslo kanskje ikke lenger er forunderlig i Saabye Christensens univers, men Oslo er ikke min by: Det er det Fredrikstad som er, og i så måte gikk jeg inn i Dammyr, Victoria Kiellands andre bok og første roman, med en viss spenning og usikker forventning. Byen har aldri falt særlig godt i smak, den har føltes liten og krampaktig, man har sett det stygge fremfor det vakre. Til tross for at Kielland ikke nødvendigvis motsier oppfatningene mine, sitter jeg likevel igjen i en dypere fascinasjon, om ikke for den faktiske byen Fredrikstad, så for Kiellands Fredrikstad, slik den i Dammyr brer seg utover karakterer, liv og historie.

Dammyr åpner med en skapelsesberetning: Med utgangspunkt i Raet, den enorme endemorenen som ligger igjen etter istiden, lar Kielland Østfold surkle opp av fuktig jord, mens Glomma gjennomborer landområdet og skjærer ut terrenget. Bosetninger vokser fram, årene suser forbi, og byen Fredrikstad som handels- og maktsentrum i Norge kommer og går. Noe seinere introduseres Aurora, en 14 år gammel jente, som fungerer som bokas omdreiningspunkt: Med utgangspunkt i hennes bevegelser legger fortelleren frem et blikk vekslende mellom det panoramiske og det intenst detaljerte, der hva man kunne kalt en «vanlig» romanhandling tilsidesettes til fordel for en sterkt filmatisk utpensling; det er som om det er byen, Fredrikstad, som fungerer både som subjekt og objekt. Byen forteller seg selv, og gis bevegelse ved å hekte seg på Aurora. Det er symptomatisk at Aurora introduseres stående på kjøpesenterets takparkering, onanerende og tittende på et strømhus over veien, der noen har skrevet «AURORA» i store, svarte bokstaver, ringet inn i et blodrødt hjerte:

Betongen var grå og hjertet var blodrødt og skriften svart, det rødeste av det røde, det bare var der, rett foran henne, det rødeste av det røde, hjertet var smurt utover betongen bak rododendronbusken, det bare lå der, det blodrøde navnet hennes, kvalmen klatret oppover halsen, Aurora sto foran navnet sitt og stirret rett inn i sitt eget hjerte. (s. 17)

Det er nærmest som om Aurora, hvis navn står skrevet på veggen, er et uttrykk for byen som sådan, hun er byens blodrøde, bankende hjerte, skapt av og skapende Fredrikstad om hverandre. Alternativet er selvsagt at hun, en lidenskapelig fjortis, fabulerer og konstruerer, men konturene er utydelige, og Kiellands prosa gir ikke rom til refleksjon, da setningene skyter videre uten hvile.

Med Aurora som fokaliseringspunkt veves mange av byens skyggehistorier sammen: Om Ingeborg Køber og rettssaken mot henne på 30-tallet, om øksedrapene i Lille Helvete og justismordet på Per Liland, om «selvmordsbroa», Apenesdrapet (som ble begått i nabohuset mitt), drukninger og familietragedier. Til å begynne med er det vanskelig å plassere disse historiene i romanens øvrige handlingsunivers, men Kielland fletter de historiske mordsakene inn i Auroras narrativ, og det er som om tid og sted med jevne mellomrom oppløses: Aurora og Ingeborg Køber smeltes sammen i de fuktige myrområdene rundt byen, den synske Ingeborg går igjen i utkanten av sentrum og står som en påminnelse på den død og ulykke som har preget byens historie. Liland-saken flettes inn på mer finurlig vis, og «Stepper’n», den angivelige øksemorderen, vandrer spøkelsesaktig gjennom teksten, veivet sammen med de voldelige, rotløse ungdommene i Bygjengen, som for å påpeke et mønster.

Den sterke fascinasjonen for død er imidlertid ikke noe nytt hva Kiellands forfatterskap angår: I debutboka, prosasamlingen I lyngen, er det et sterkt fokus på den organiske kroppen, være det menneske eller dyr, og forholdet mellom kroppen og naturen for øvrig. Stykkene kretser rundt kroppens eventuelle forråtnelse, og vitner om en sterk bevissthet rundt nettopp det faktum at mennesket til syvende og sist er del av et større kretsløp. Det samme kan skimtes i Dammyr, ikke nødvendigvis eksplisitt, men i form av fascinasjonen for nettopp døden, den gjennomtrengende vissheten om at alt organisk materiale vil råtne og forfalle, og at mennesket først og fremst er natur. Det finnes flerfoldige språklige bilder som understreker dette, kanskje mest presserende refleksjonen rundt byfogd Dahls død og hvordan «[h]avet har hentet ham hjem» (s. 44), dette mest dødsforbundne av alle elementer.

Imidlertid er det ikke at, men spørsmålet hvorfor boka mest påtrengende stiller. De mange drapene fremstilles som vilkårlige hendelser påtvunget mennesket qua natur, det er utenfor rekkevidde hvordan og hvorfor drap og tragedier finner sted:

[…] og hun får aldri vite hvem som egentlig var forelsket i hvem og hvorfor noen brenner helt opp og slukner, hvorfor den lille gutten skjøt seg i garasjen, eller 19-åringen tok med seg tauet og gikk inn i skogen, […] man kan ikke vite, man kan ikke det, hvem som skal drepe noen, hvem som skal og hvem som kan, og aldri snakket noen på barneskolen om at det ble drept noen med øks på andre siden av gata […] (s. 35)

Den opplevde totale vilkårligheten hva liv og død angår kan føles som et eksistensielt anliggende, som et destabiliserende element i tilværelsen, og, kan man anta, som noe som påminner tenåringen om at man ikke er barn lenger. I så måte er karakteren Auroras konstante intensitet og gjentatte mantraer påfallende: Gjennom boka gjentas flere forskjellige motiver i forskjellige varianter. Selv har Aurora et som brukes spesielt ofte: «ikke driv kjærligheten for langt» gjentas om og om igjen, både i henhold til Køber, til Lille Helvete, til Aurora selv og hennes internettforelskelser, og til andre saker der kroppen, lidenskapen og galskapen står i fare for å tippe over kanten. I møte med den store mengden død som presenteres i romanen blir Auroras mantra en slags forsikring, et forsøk på å begrense, å holde tragedien i tøylene. Dammyrs univers er dog et nådeløst et, og et annet av Auroras mantraer, «alt eller ingenting», er mer fortellende, for til tross for klisjéen er det absoluttene, alt eller ingenting, liv eller død, som dominerer gjennom romanen. Ungdommelig intensitet, seksuell oppvåkning og byens tragiske skyggehistorie flettes sammen som deler av samme sak, som et stort alt, et organisk, vilkårlig kretsløp som ikke lar seg forklare, og som man er nødt til å forsvare seg mot som best lar seg gjøre, eller la seg svelge og gå under. Bokas kanskje mest potente bilde er i så måte av en jordbæråker vannet av grunnvannet fra en nærliggende gravlund: Byens historie, dens råtnende døde, siver inn i det erotisk-harmoniske jordbæret, og på elegant vis knyttes sløyfene, da fruktbarhet og død, skjønnhet og ubehag forenes i «likbærene [som] ligger der og mugner i kurven» (s. 31).

Dammyr kunne dog fort vært et overmåte forvirrende sammensurium av steder, navn, og uklare hendelser, men Kiellands skrivestil binder de mange elementene sammen og gjør det til en høyst lesverdig bok. Prosaen nærmer seg, som i I lyngen, i mange tilfeller poesien, der setningenes flyt, ordenes klang og de konstante repetisjonene bygger opp rundt Auroras mantraer og, ikke minst, om byens til enhver tid omskiftelige og stødig pulserende liv og historie. Når det kommer til stykket er det, som jeg forsøkte å si innledningsvis, byen Fredrikstad jeg opplever å ha lest: Om gatene, kjøpesenteret, de mange menneskene, om byens betydning for den oppvoksende, og om møtet med historiene som gjennomsyrer gatene, som glemmes av mange, og som de nyere generasjoner står uten kjennskap til. Fredrikstad, «denne byen [som] tegner sin skjebne i vann og ild» (s. 68), blir i Kiellands poetiske prosa en uklar, fascinerende organisme, igangsettende den smertelige overgangen til ungdom og tidlig voksenhet, og samtidig tydelig gjenkjennelig for den innvidde. I så måte er mitt møte med Dammyr åpenbart affektert, men Kiellands styggvakre portrett av vår felles hjemby har, om enn for en stakket stund, transformert Fredrikstad til et fascinerende område halvveis mellom tåkelagt fantasi og rosa, brutal virkelighet.

 

***

Tekst av Even Teistung

Advertisements

One thought on “Omtale: Victoria Kielland – Dammyr

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s