riss har intervjuet Madeleine Ferre, som er skaperen av og administrator av skrivegruppen «Skriverne» på Facebook. Men det er gruppen som gjør gruppen, understreker hun selv.

13814461_10157145278795257_1867583566_n

Illustrasjon: Madeleine Ferre

  1. Fortell om Skriverne.

Skriverne er en gruppe på Facebook, og et online møtested for alle typer lesere og skrivere, både de som skriver skjønnlitterært og de som holder seg til fagskriving eller andre sakprosasjangrer, både de som har skriveerfaring fra før og de som nettopp har begynt.

Skriverne er en delekultur! Det jeg var vitne til i 2015 (og det fortsetter) var en aldri så liten bølge. Deleglede mellom skrivere, også publiserte forfattere.  

Vi deler relevante tips og ressurser med hverandre, samt egne erfaringer rundt så vel skrivehåndverket som skrivelivet, og prosessen med å få noe antatt hos et forlag, der de mer erfarne er rause nok til å gi råd til nybegynnerne.

Det er også et trygt rom med personlig tone, og det er blitt delt mange skrivedrømmer i gruppen.
Mange av oss har erfart at det krever mot og vilje å lytte til den lille drømmestemmen.

 

  1. Hvorfor startet du gruppa? (Hva er Skriverne for deg?)

Gruppen ble opprettet i forbindelse med et online skrivekurs, men ble raskt skilt ut som en uavhengig skrivegruppe der vi kunne dele erfaringer om alle slags skrivekurs og alle slags typer skriving.

Skriverne for meg personlig er både en vei og et mål. På den tiden gruppen ble startet, noen måneder før jeg selv ble student i kreativ skriving 15/16, satte jeg meg som mål at «jeg ville finne mitt kreative skrive-jeg». Den målsetningen formulerte jeg etter å ha tenkt grundig over hva som var retningen og målet, sett i et litt større perspektiv, både selvisk og uselvisk.

Da tenkte jeg som så at dette var viktig for utviklingen av meg selv (selvisk), og at jeg ønsket og kunne berøre andre med det jeg skriver og forhåpentlig stimulere til noe positivt en dag (uselvisk). Men jeg gjorde meg også mange tanker om at ved å være en skriver i verden, ved å finne et uttrykk for å formidle, og formidle, så ville jeg kanskje kunne møte andre «in the inbetween» ettersom jeg utviklet meg og lærte, kanskje kunne jeg oppmuntre skrive- og leseglade barn eller… og det syntes jeg var en en fin måte å se på det holistisk.

Skriverne er et eksempel på det og møtes med utgangspunkt i skriving, og skape diverse positive ringer i vann, og gruppen har fått den undertittelen for meg: «And we meet in the inbetween».

 

  1. Skriverne har passert 1700 medlemmer på rundt et år, og gruppa vokser fortsatt. Hva er det som gjør at det er så mange som ønsker å være med?

Ja, vi har foreløpig ikke markedsført oss, så det gleder meg at folk finner frem til oss, og blir! Jeg har inntrykk av at skrivere finner frem til gruppen fordi de har savnet et fellesskap av andre skrivere der de kan spørre om ting de lurer på og utveksle erfaringer med «likesinnede».

Det er vel litt sånn at vi som skriver kreativt ved siden av jobben, som er tilfelle for mange i gruppen, ofrer mye for å skape rom for det. Det kan være å lukke døren for skolebarna og henge opp den vanskelige lappen som sier: Mamma jobber. Det kan handle om å isolere seg i skriveperioder, og generelt takke nei til mye sosialt med nær familie eller venner. Det kan være utfordrende bare det å tillate seg selv å være kreativ «selv om det kanskje aldri blir en bok mellom to permer» for å sitere ett av medlemmene.

Da er det fint å ha en heiagjeng, og når ett av medlemmene skriver «boka er ute… noen sa at det var her inne heiagjengen befinner seg…» så føler jeg meg litt som en mamma (om jeg kan være så freidig) hvis barn har fått til noe og får applaus av de andre barna. Og apropos barn, jeg tror mange skrivende barn (så vel som barn som spiller online rollespill, vi må ikke glemme dem) kan trenge å bli heiet på slik de som spiller fotball blir det.

 

  1. Hvordan holder du liv i gruppa?

Jeg prøver vel kanskje særlig å «være der» og gi jevnlige drypp av det personlige som ligger i mitt eget engasjement, fordi dette var den linjen jeg/vi la oss på fra starten av. Det er også en rekke ildsjeler i gruppen, og jeg vil rette en særlig takk til medlemmer som Silje W. Pettersen, Hege Harreschou, Margrete Dyvik Cardona, Anniken Bjørnes, Gunn Marit Nisja, Pål Stuvand, Linn Tesli Lønaas, Beate Helle, M Amelia Eikli, Tonje Brantenberg, Alexander Sandtorv, Michael Kobernus og Jean-Louis Adorsen for å nevne noen.

 

  1. Noen videre planer

Ja, jeg og en rekke ildsjeler drømmer om og planlegger en forlengelse av Facebook-gruppen, og ikke minst ønsker vi å knytte flere bånd utenfor skjermen, selv om flere vennskapsbånd og mindre møter har funnet sted allerede.

Den absolutt eneste grunnen til at vi ikke har forlenget oss enda, er at selve skrivingen må komme først. Den dagen Facebook kommer først, har vi slått litt bena under oss selv.

Selv har jeg nylig avsluttet et intenst studieår og er inne i en periode der jeg prøver å ta det som begynte å spire under studiene, videre, ut i livet… men at det kommer til å skje ting frem mot jul: Ja.

 

  1. Fortell litt om deg selv. 

Selv var jeg et sånt veldig skrivende og lesende barn som sa tidlig at jeg ønsket å bli forfatter, men som lyttet til fornuftige voksenpersoner som sa at da kunne jeg jo bli journalist. Så det ble jeg.

I ti år har jeg jobbet som frilansjournalist innen seksualitet, samliv og psykisk helse, og det er flott, men: Det at jeg ikke utviklet den kreative skrivingen og nedprioriterte den fra ung alder, gjorde noe med meg som sinket meg i livet mitt.

Jeg mistet noe på veien som var knyttet til selve personligheten min, og det som skjedde kort fortalt, var at jeg sluttet å lese og skrive kreativt. Bare det å åpne en roman var som å pirke borti barndomsdrømmen jeg ikke fulgte, veien jeg ønsket å følge, og jeg kom inn i en negativ sirkel der jeg i mange år undertrykket drømmen ved å drømme meg bort fra den.

For å bryte denne stillstanden kastet jeg meg planløst på et fly til Amsterdam for noen år tilbake, startet et nytt kapittel, og i kanalbyen seilte den kreative skrivedrømmen opp igjen. Da innså jeg at det var dette jeg skulle, satte av lørdag morgen til «kreativ skriving», og få måneder senere søkte jeg Forfatterstudiet i Bø og Forfatterakademiet i Oslo. Da jeg ble tilbudt plass begge steder bestemte jeg meg for å bare stupe ut i det og ta begge to, parallelt.

Nå bobler jeg over av en energi og føler meg glad inn i roten av meg selv. Men det jeg merker spesielt, er at skjønnlitteraturen åpner opp på en måte som… jeg har et sted å gå med den rent personlige iveren, nysgjerrigheten og entusiasmen min. Det er et fint å ha et sted å gå.

 

  1. Er det noe du skulle ønske vi spurte om? (Og svaret selvfølgelig).

Jeg synes dere har stilt gode spørsmål, men siden jeg får ønske meg et spørsmål: Kan du si mer om den lille drømmestemmen?

Ja! Det er akkurat det jeg vil si mer om, for dette opplever jeg kanskje litt som gruppens rot også (med fare for å slenge om meg med for mange metaforer), men la meg sitere Steven Spielberg:

– The thing I really want to emphasize is, I didn’t have a choice. I didn’t have a choice . . . the dream is something you never knew was going to come into your life. Dreams always come from behind you, not right between your eyes. It sneaks up on you. But when you have a dream, it doesn’t often come at you screaming in your face, «This is who you are, this is what you must be for the rest of your life.» Sometimes a dream almost whispers. And I’ve always said to my kids, the hardest thing to listen to—your instincts, your human personal intuition—always whispers; it never shouts. Very hard to hear. So you have to every day of your lives be ready to hear what whispers in your ear; it very rarely shouts. And if you can listen to the whisper, and if it tickles your heart, and it’s something you think you want to do for the rest of your life, then that is going to be what you do for the rest of your life, and we will benefit from everything you do.

Skrivedrømmen hver og en av oss bærer på er likevel mer uhåndgripelig enn realiteten som er mange lange arbeidstimer ved skrivebordet, og ofte bak en lukket dør. Vi ligger ikke (bare) i gresset og ser opp i skyene og håper at en av dem skal forvandle seg til en litterær pris med vårt navn på. Derfor synes jeg det er så fint at vi kan være litt sammen om prosessen og drømmefangingen!

Her får jeg også lyst til å sitere forfatter Paal Maage Elstad som sa følgende i et intervju da han debuterte i 2015:

– Det aller viktigste en ambisiøs skriver gjør, å skaffe seg venner som skriver – bli del av en skrivegruppe.

Kilder:

Hawthorn Heights, Somewhere in between, Album Fragile Future, 2008

Paal Maage Elstad, Den vanskelige førsteboka, Studvest, 15. September 2015, http://www.studvest.no/den-vanskelige-forsteboka/

Steven Spielberg, Steven Spielberg’s Advice, YouTube Web 27.Mars 2015

https://www.youtube.com/watch?v=ziQrnPWsaS4&feature=youtu.be

***

Mai Elise Hammer

Advertisements

One thought on “Om skribenter og delekultur. Intervju med Madeleine Ferre om skrivegruppen ‘Skriverne’

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s