unge lovende

I Adressas lokaler møtes tre unge forfattere til samtale på lørdag formiddag. Eline Lund Fjæren, Gine Cornelia Pedersen og Linn Strømsborg har alle utgitt to romaner hver og kan avsløre at de alle er i gang med nye prosjekter. Alle er de unge forfattere av en ny generasjon, og i dag skal vi få et lite innblikk i hva denne generasjonen innebærer i samtale med Hanna Malene Lindberg.

Lokalet kan ikke beskrives som annet enn smekkfullt, og som forventet er det den yngre garde som utgjør store deler av dagens publikum. Bakteppe for samtalen er serien «Unge Lovende» som hadde premiere på NRK i fjor høst. Her møter vi unge og ambisiøse mennesker i midten av tjueåra som strever med å komme seg fremover i livet. Følelsen av å være ung og grenseløs er også tema som knytter disse tre forfatterne sammen. Alle har de skrevet romaner som på hver sin måte gir et innblikk i et ungt liv, og hva dette måtte innebære av valg og væren. Dette er et utbredt tema blant unge forfattere i dag, og en tendens som har blitt gjenstand for både ris og ros.

Den negative kritikken

Mette Høeg går hardt ut mot den kvinnelige diskursen som hun mener dominerer i dansk litteratur i dag. Hun skildrer denne som innadvendt, navlebeskuende og som preget av pikete selvopptatthet. Og at denne overvekten av kvinner bidrar til at konformitet og innholdsløshet står som kjennetegn på ny dansk litteratur.

Kritikken er overførbar til tendensen vi finner blant unge forfattere her i Norge, som har blitt utsatt for lignende generaliseringer: Et tenkende og følende jeg er utgangspunktet og sentrum for historien, samt står undersøkelsen av ensomhet, depresjon, begjær og kjærlighetssorg sentralt.

Selv så mener ikke de tre forfatterne at de sikter seg inn på en bestemt tematikk. − Man skriver som regel om det man har kjennskap til, det man er opptatt av, sier Pedersen. Tematikken blir et naturlig resultat av dette. Lindberg stiller spørsmål om det er forsvarlig å sette tre forfattere i samme bås bare fordi de er unge, fordi de er kvinner og fordi fortellingen har et individorientert utgangspunkt? Et enstemmig nei runger fra panelet.

Kvinnelitteratur?

−Vi har fått servert historien om den unge, angstfylte mannen i århundrer, sier Fjæren, og trekker linjer fra Goethes Den Unge Werthers Lidelser til Karl Ove Knausgårds bokserie Min Kamp. Nå når kvinnen endelig gjør sitt inntog har fela plutselig fått en annen låt. Det er ganske så bemerkelsesverdig at Knausgård gjennom sine skildringer av utilstrekkelighet applauderes for å ta for seg de store eksistensielle og allmenngyldige spørsmålene, mens Kjersti Annesdatter Skomsvolds Monstermenneske reduseres til en roman om en kvinne med ME.

− Man snakker om en tendens i litteraturen, men like viktig er det å rette oppmerksomheten mot tendensen i litteraturkritikken, sier Fjæren.

Pedersen forteller om lignende erfaringer i forbindelse med lanseringen av «Unge Lovende». Man forsøkte å stemple «Unge Lovende» som en «jenteserie» som hadde passet perfekt for TV2Bliss. Pedersen presiserer at «Unge Lovende» ikke er en serie om unge jenter, men om unge mennesker. Her er det et spørsmål om hvem som sitter med definisjonsmakten. Er det kanskje på tide å sette søkelys på hvilke holdninger og fordommer som er manifestert inn i våre lesemåter?

− Jeg er klar for den debatten, sier Pedersen.

Generasjon prestasjon

Lindberg stiller videre spørsmål om hvorfor ungdomstiden kan oppleves som vanskelig for mange. Det er en frihet som omfavner mange unge i dag. Verden ligger foran våre føtter. De fleste er redde for å velge feil, og mange definerer seg ut fra hva man presterer.

−Dette kan absolutt defineres som et luksusproblem, men det er like fult et problem, sier Strømsborg. Karakterene vi møter i romanene til Fjæren, Pedersen og Strømsborg er utskudd, antihelter som ikke vet hva de vil gjøre med livet. Som en konsekvens av dette trekker de seg ut av samfunnet og søker ensomheten. Romanene belyser en viktig side ved samfunnet i dag hvor flere unge bukker under for presset og sliter med psykiske lidelser. Ja, verden ligger for våre føtter og noen griper dette som en mulighet, men for andre kan dette ironisk nok virke begrensende.

Har selvkritikk erstattet samfunnskritikk?

Samtalen får en skarp vending i det det åpnes for spørsmål fra publikum. Dekker denne type litteratur egentlig det store bilde av det å være ung i dag? Eller er det slik at det utelukkende blir skrevet litteratur fra privilegerte posisjoner? Mangler litteraturen vi finner blant den nye generasjonen i dag, for å sitere Mette Høeg, kontakt med virkeligheten? Dette er store spørsmål som hverken panel eller publikum klarer å komme til enighet i. Det er et faktum at de funksjonalistiske elementene ved litteraturen ikke er like sterke som de en gang var. Men man kan ikke utelukke litterær verdi av den grunn.

Det hele grunner i spørsmålet om hva man forventer av litteraturen, og svaret på dette spørsmålet er alt annet enn statisk. Kort oppsummert: Et samfunn er summen av menneskene som utgjør det. Og et innblikk i enkeltmenneskers valg og væren kan derfor ikke avfeies som verken overflødig eller innholdsløst. Om den nye generasjonens litteratur derfor peker innover eller utover eller kanskje begge deler, er noe undertegnede mest sannsynlig vil komme til å gnage på i ganske lang tid fremover.

***

Tekst av Andrine Aasen Monsås

Arrangengement av Litteraturhuset i Trondheim

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s