George Orwell satt en gang på et tog på vei inn til London. Han ble tatt fremover i terrenget, smidig og raskt, av denne veldige jernkreasjonen, kanskje selve symbolet på den industrielle revolusjon, på fremskrittet, på effektiviseringen. Reisen gikk unektelig raskt, komfortabelt, på skinner. Det var imidlertid en ambivalent Orwell som satt på toget denne dagen. For, tenkte han, er det også noe som går tapt på den store marsj fremad? Strekningen han nå tilbakela tok en gang en uke til fots, siden et døgn med hest, nå noen timer med tog. Fra fotsvette til hestevogn til kupe. Det var blitt mindre friksjon, mindre motstand. Og hvis mennesket var – slik Orwell trodde – evig på jakt etter minste motstands vei, hva ville skje med karakterstyrken når mennesket faktisk fikk det som det ville?

Orwells uro, hentet fra reiseberetningen «The Road to Wigan Pier» (Orwell 1959), er ikke mindre relevant i dag, i dagens Norge, i 2016. Vi lever – spisst sagt – i et overskuddssamfunn, hvor jobbene er givende, ungdomstiden lang og selvrealiseringstrangen høy. Særlig er den fysiske motstanden nærmest fraværende. Du behøver ikke å bevege deg lengre. Kanskje kan kroppspresset holde deg i tøylene, eller idrettsgleden, eller mangelen på adrenalin og testosteron på kontoret som formelig tvinger deg ut i skogen på jakt etter det indre dyret. Men, du trenger ikke. Det er i det hele tatt færre ting vi trenger å gjøre, og flere ting vi kan gjøre. Mer og mer er opp til oss selv, mindre og mindre er styrt. Men hvis det er nettopp motstanden som gir oss karakter – slik Orwell mente – styrer vi oss, eller blir vi styrt, inn i et litt urovekkende paradoks. Vi får stadig flere valg, men stadig dårligere forutsetninger for å ta de riktige.

Så da trenger vi kanskje å påføre oss selv litt motstand? For første gang i verdenshistorien kan store deler av befolkningen velge å slumre seg gjennom livet. Du trenger en jobb – og knapt nok det – og et hus, resten av tiden kan du se på TV eller surfe på internett. For de som ikke slår seg til ro med det, behøves karakterstyrke. For, hvis en skal strekke seg lengre, vil en møte motstand. Og da trenger en å ha øvd seg.

Hvor fant Orwell selv motstand? Han fant det eksemplifisert overalt rundt seg, gjennom sine skildringer av den hardt prøvde britiske arbeiderklassen. Han oppsøkte det fysisk, gjennom å kjempe mot fascistene i den spanske borgerkrigen. Men kanskje oppsøkte han den mest av alt gjennom skrivingen. Som alle andre forfattere kjempet han sin kamp mot det hvite papiret, som inntil han selv hadde kommet opp med noe, stirret han i fjeset med et hånlig hvitt smil. Den samme kampen, gjentatt hver gang han satte seg ved skrivebordet.

Fra en generell innledning om motstand, karakterstyrke og det moderne liv, vil jeg nå snirkle meg inn mot skrivekunsten. Det er fra skrivebordet jeg vil ta denne teksten videre. Jeg går ut ifra tanken om at motstand gjør sterk, og at en ikke kan bli god i noe uten å møte – og overkomme – motstand. Spørsmålet mitt blir da, hvilken friksjon er nødvendig for å skrive godt? Hvilke blautmyrer må vi oppsøke for å komme oss videre som skrivere?

La oss først bryte ned romantiseringen av forfatterlivet. Hvis noen fremdeles tror at forfattere først og fremst er gudegitte skikkelser med utømmelige inspirasjonskilder, som knapt kan ytre en banal setning og sjelden forlater stambordet på sin lokale fortauskafé, så er det på tide å punktere myten. Forfatteryrket er ikke en lettkjøpt livsvei. Det er mange om beinet, dårlig betalt og med overhengende fare for nevrotisme og alkoholisme. Og det er begrenset hvor mye et kafevindu kan tilføre. Men la oss hoppe bukk over disse – uten tvil – betydelige innvendingene, og se på selve arbeidet. Hvordan er det å jobbe frem disse tekstene? Hva sier forfatterne selv?

I sin memoarlignende bok om seg selv, skriving (og langdistanseløping), “hva jeg snakker om når jeg snakker om løping” (Murakami 2010), skriver Haruki Murakami om den anstrengelsen som kreves for å skrive godt. Han sier riktig nok at det viktigste for en forfatter er å ha et talent for skriving. Men deretter kommer evnen til å fokusere – evnen til å rette all tankekraft mot oppgaven for hånden – og evnen til å holde ut, utholdenhet (Murakami 2010: 90-91). Og han mener de to siste kan kompensere mye for mangel på det første. Selv sitter han tre-fire timer hver morgen og retter alt inn mot sitt virke. Han lever høyst regelmessig, og er avhengig av rutiner, ikke minst den daglige løpeturen. Skrivingen koster så mye krefter at han har valgt bort et «normalt» sosialt liv for å kunne vie seg til sine lesere (Ibid.: 54). Og han forteller om den amerikanske forfatteren Raymond Chandler, som hver morgen og formiddag satt foran skrivemaskinen. Uansett om han ikke fikk ut et ord (Ibid.: 92). Det handlet om å sitte, å kjempe, å vente på øyeblikket, å gjøre seg til herre over egen vilje og konsentrasjon. Hver forfatter har sin tilnærming til skrivearbeidet. Noen skriver mye, og har tekstens frie flyt som ideal og kilde til erkjennelse. Andre skriver knappe stykker, og stokker om i månedsvis før de har den riktige komposisjonen. Og hvordan skal man få gjort en tilstrekkelig mengde godt arbeid? Noen krever av seg selv et gitt antall ord før de gir seg for dagen. Philip Roth skriver «…all day, morning and afternoon, just about every day.” (Paris Review 3/1984). Jerry Seinfeld skriver en sketsj, hver dag, uansett (Lifehacker 2007). Vi kan samle opp dusinvis med forfatteranekdoter, og svarene vil så godt som alle peke i samme retning: Skriving er hardt arbeid. Og i forlengelsen av det. Skriving fordrer viljestyrke. Og kanskje like viktig. Å skrive skaper viljestyrke. Motstand overvunnet gir styrke.

Og det høres jo riktig ut, ikke sant? Vi vet jo i grunn alt dette. Vi vet at det vil koste, og vi vet det vil betale seg. Men det er så vi mye vi vet, uten at det leder oss til rett handling. Vi venter til i morgen. Eller til pulten er ren, eller til pensum eller er lest, eller til deadline nærmer seg (jeg melder meg skyldig). Men i dag er i dag. I morgen er kanskje «i morgen» i dag, men i morgen er «i morgen» blitt til «i dag». Og hva gjorde du med dagens «i dag»? Antagelig det samme som du gjør med den i morgen.

Om du ble svimmel av dette, kan kanskje nedenstående dikt av Charles Bukowski kjøle deg ned. Han så seg lei på alle forbeholdene folk satte for skriving, og skrev dette:

AIR AND LIGHT AND TIME AND SPACE

”– you know, I’ve either had a family, a job,

something has always been in the

way

but now

I’ve sold my house, I’ve found this

place, a large studio, you should see the space and

the light.

for the first time in my life I’m going to have

a place and the time to

create.”

no baby, if you’re going to create

you’re going to create whether you work

16 hours a day in a coal mine

or

you’re going to create in a small room with 3 children

while you’re on

welfare,

you’re going to create with part of your mind and your body blown

away,

you’re going to create blind

crippled

demented,

you’re going to create with a cat crawling up your

back while

the whole city trembles in earthquake, bombardment,

flood and fire.

baby, air and light and time and space

have nothing to do with it

and don’t create anything

except maybe a longer life to find

new excuses

for

(Bukowski 1992: 58)

For å oppsummere Bukowski med mine svimle begrep – i dag er alltid “i dag”. Og du kommer ikke unna at du må skrive “i dag”. Livet er ikke annet enn x antall “i dag”-er. Enten du har den luftige loftsleiligheten eller ikke. Enten du har god tid eller ikke. “I morgen” finnes ikke annet enn i hodet vårt, den er en mental konstruksjon. Har du noen gang vært i en “i morgen”? Levd, pustet og eksistert i en “i morgen”? Det er ikke mulig. Altså har vi følgende. Skriving. Motstand. Skaperkraft. “I dag”. Så enkelt, og så vanskelig.

Når jeg drar inn lesing her, er det ikke bare fordi det er en forutsetning for (god) skriving, men også fordi de to aktivitetene har mange likheter. Ikke bare at det dreier seg om tekster, om ord og setninger og avsnitt satt sammen. Men også at det er an altoppslukende aktivitet, som ikke kan kombineres med andre formål. Leser du så leser du. Skriver du så skriver du. Det krever oppmerksomhetsspenn. Det er tidkrevende, og følgelig hviler lesing og skriving på at du er villig til å velge bort noe annet.  Velge bort noe. Prioritere. Forsake. Alt tyder på at dette er oppskriften på suksess. Og motstand. I omvendt rekkefølge. Motstand gir suksess. Og før motstand igjen, et valg. Prioritering.

Men lesing er ikke bare antall sider. For hva leser du så? Utfordrer du deg selv? Leser du for å strekke deg, utvide horisonten, få språklig inspirasjon, nye tanker, ny innsikt – eller for å få et koselig lite grøss på lørdagskvelden? Intet feil med det siste, hvis formålet er litt eskapisme fra hverdagen. Mye feil med det siste, hvis du har tenkt å bruke lesing til å komme deg videre som skriver og tenkende menneske. Og hvis du sitter og leser dette, så er det kanskje det som er ambisjonen? Jeg lener meg på Murakami atter en gang, som lar en av karakterene i Norwegian Wood si – nokså common-sensical – at den som kun leser bøkene alle andre leser, kun vil kunne tenke tankene alle andre tenker (Murakami 2008). Dette oppsummerer fint verdien – sågar nødvendigheten – av å strekke seg, samtidig som det også bygger bro til det første avsnittet. For det Murakami også sier med denne setningen, er at tankene våre i stor grad kommer fra bøkene.

Skriving er ingen spøk. Det koster å få det til. Du må velge bort noe annet. Og ikke er det noen garantier heller. Men å velge alt – og dermed ikke velge noe – er heller ingen spøk. Eller, kanskje i dag. Men om ti år, når du står der i spagaten, med så mye trivialinformasjon og så lite dybdeinformasjon at hjernen din er blitt en grå masse – da er også det dødsens alvor. Så kanskje du kan begynne i dag, og komme alvoret i forkjøpet. Da har du i alle fall valgt det selv.

***

Litteraturliste:

Bukowski, Charles (2002). The Last Night of The Earth Poems. Ecco Press

 

King, Stephen (2002). On Writing: A Memoir of the Craft. Pocket Books.

 

Lee, Hermione (1984). Philip Roth, The Art of Fiction, No. 84. (intervju). I Paris Review No. 93, Fall 1984. Også tilgjengelig på nett: http://www.theparisreview.org/interviews/2957/the-art-of-fiction-no-84-philip-roth

 

Murakami, Haruki (2010). Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping. Pax Forlag, Oslo.

Murakami, Haruki (2008). Norwegian Wood. Pax Forlag, Oslo.

 

Orwell, George (1959). The Road to Wigan Pier. Secker & Warburg. London

 

Trapani, Gina. (2007). Jerry Seinfeld`s Productivity Secret. Artikkel på Lifehacker.com, 24/7/2007. http://lifehacker.com/281626/jerry-seinfelds-productivity-secret

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s