rastløs

 

Det er til enhver tid vesentlig å spørre hvorvidt litteraturen har noe å gi til samfunnet: Det korte svaret er «ja», og det lange kan kanskje spores i Kenneth Moes NRK-bestilte manifest  om skrivingens årsaker og hensikter. Moe beskriver her jeget som «et rom hvor innredningen hele tiden flyttes rundt på, eller sakte byttes ut» (NRK), som noe flytende som konstant endres. Litteraturens oppgave er i så måte todelt: Den skal så godt det lar seg gjøre skildre individets «jeg», det indre rommet som stadig støver ned. Dessuten skal den via disse skildringene åpne opp et annet menneskes rom for leseren, den skal gjøre det «mulig for leseren å ta inn over seg et annet menneske».

Manifestet er belysende for å forstå Moes debutbok Rastløs, utgitt på Karl Ove Knausgårds Pelikanen Forlag høsten 2015 og vinner av Tarjei Vesaas’ debutantpris våren 2016. Ettersom Moe befinner seg på Knausgårds eget forlag, opplever publikum det som naturlig at også debutanten innlemmer seg i den selvbiografiske pseudofiksjonsbølgen som de siste 10-15 årene har inntatt en stadig mer dominerende posisjon i samtidslitteraturen; dette gjør han også til dels, men samtidig beveger Rastløs seg utenfor det rent selvbiografiske. Som Moe skriver i manifestet: «Den selvbiografiske litteraturen sier jo ikke at jeg er interessant, men at det å være et «jeg» er interessant» (NRK).

Rastløs består av 109 sider Moe-skrevet tekst, der hver enkelt side fremstår som en aforistisk betraktning av noe slag, assosiativt knyttet til det foregående og det kommende, men uten for store narrative linjer. Boka er utformet som et langt brev fra fortelleren, hvis navn antydes å være «Kenneth Moe», til «M–», kvinnen han hadde et svevende forhold til, ikke fikk, og deretter har hatt i tankene kontinuerlig. Moes prosjekt er altså basert på et ønske om å skrive seg ut av den handlingslammende ensomheten han finner seg fanget i. Bokas metareferanser til sin egen skapelsesprosess er mange, og i enkelte av disse summerer fortelleren hva man kan anta er drivkraften for arbeidet:

Jeg har alltid vært typen til å stenge meg inne på rommet i dagevis, ukevis av gangen, for å jobbe på et eller annet prosjekt jeg trodde skulle redde meg, når ingen av de tidligere prosjektene gjorde det. Nå altså: En bok. Et brev. Jeg har valgt denne ensomheten fordi jeg foretrekker den, men jeg har aldri valgt å foretrekke ensomhet, og hadde foretrukket å foretrekke noe annet. (s. 28)

Skrivingen fungerer som et utløp for uforløst lengsel og en slags kjærlighetssorg, men det er også, som det påpekes, et prosjekt som ideelt sett kan «redde» den fiksjonelle Moe, man kan anta ved å gi svar, eller en intellektuell eller åndelig forløsning. Betraktningene dras stadig mot ideen om at litteraturen kan fungere som en helbredende instans, som løsningen på et problem eller svaret på viktige spørsmål. Imidlertid konfronteres Moe av et stadig mer pressende faktum, nemlig at litteraturen til syvende og sist ikke gjør noe; å skrive løser ikke problemer, fortelleren sitter fast i «gørra»: «Jeg forløser ingenting ved å sitte her og fikle med ord, oppdager bare flere tvetydigheter å utforske, og tvetydigheter i tvetydighetene» (s. 39). I ensomheten utforsker fortelleren sitt eget sinn, sin egen opplevelse av forholdet til «M–», hele tiden den subjektive opplevelsen av å være til, og resultatet blir mangel på svar, konstant tvil, en kontinuerlig oppriving av en vev som ikke blir riktig.

Moes korte og presise, men også smått svevende stil gjør at de fleste (hvis ikke alle) tekstfragmentene fungerer som små enheter, små kapsler som sier noe om den ensomme tilværelsen i kjærlighetens og begjærets bakgater. Imidlertid står den ugjengjeldte kjærligheten tilbake for det øvrige prosjektet om å avdekke hvilken betydning litteraturen har, og hvordan utforskingen av individets rom – i dette tilfellet et rom «like tomt som livet ellers», stenket i duften av sure håndklær, sædinntrukket papir og svette – muligens kan åpne for en videre erkjennelse av hvordan tilværelsen fortoner seg for den enkelte.

Moes ideer om litteraturens posisjon i livet svaier (som hans følelsesliv) fram og tilbake mellom skepsis, nysgjerrighet, mistro og hengivenhet. Omtrent halvveis i romanen postuleres det at «[e]n bok er et forsøk på å bli et bedre menneske – eller den er ingenting» (s. 50). Utsagnet omhandler en idé drøftet tidligere om at litteraturens hensikt først og fremst er å immunisere den lesende mot smerte og bitterhet ved å uavlatelig skildre det, for deretter nærmest intravenøst å fø leseren motgift. I så måte vil den ideelle litteraturen være det Moe seinere omtaler som en «medisin»: «Forsett: Bare lese litteratur som kurerer behovet for litteratur» (s. 71). Moes ideallitteratur kurerer bitterheten, ensomheten og smerten, og åpner for at livet igjen kan leves, fremfor å observere verden utenfor individets rom gjennom halvstengte persienner.

Det kan være på sin plass å spørre hvorvidt det er et ideal å strebe etter en litteratur som gjør litteraturen overflødig (for ikke å snakke om hvorvidt det er et paradoks og en umulighet). Den halvironisk ideelle tilværelsen er for Moes alter-ego preget av handling fremfor tanke, av produksjon fremfor dvelende usikkerhet og att-og-fram-gransking. Likevel ligger hindringene foran den hvite, vestlige tviler:

Det er tvilerens forbannelse at alt må fortøyes til ord først for å være virkelig, og ordene skal helst knyttes til andre ord, som helst bør gå opp i hverandre, nærmest som et regnestykke, og først når man har en god og sammenhengende beskrivelse av tingene i verden, er man klar til å handle i den. (s. 47)

Å handle uten å vite umuliggjøres av en smått sykelig trang til sikkerhet, kategorisering og bekreftelse av at ting er nettopp slik de er. Veien ut av den onde sirkelen er imidlertid nettopp litteraturen, det å skape fra tankene, å granske og å gradvis danne en formening av hvordan veien videre kan se ut: «Det sømmer seg ikke for voksne mennesker å lese eller å ha med bøker å gjøre, annet enn når man er syk på en eller annen måte. Men er man ikke alltid syk på en eller annen måte?» (s. 67). Sykdommen finnes i mennesket, skal vi tro kulturhistorien, og litteraturen, fantasien – «det mulige», ville Aristoteles sagt – finner både sitt eksistensgrunnlag og sitt hovedtema i denne sykdommen: Som Moe påpeker i NRK-manifestet er det litteraturens jobb å på best mulig vis skildre «det indre rommet og utsikten fra vinduene så presist det lar seg gjøre». Ved å skildre jeget, ved å konfrontere ensomheten og den uforløste lidenskapen som ligger til grunns for Moes tilværelse under skriveprosessen kan veien finnes videre; å skrive er å risse inn lidenskapen, ensomheten, begjæret i fysisk materiale.

Til tross for ironi, humor og et tungt teppe av sort, selvforaktende vidd finnes det gjennom boka hva som kan ansees som glimt av virkelig, uironisk lidenskap. Etter åtti siders aforistiske digresjoner kommer Moe endelig til en slags sakens kjerne:

Alle disse bildene, ordene … men tror vi ikke på dem, bildene og ordene, når alt kommer til alt? Vi tror på dem, ellers ville vi gitt dem opp for lengst. Uansett hvor motløs jeg følte meg i går, uansett hvor mye bitterhet jeg liret av meg … Det at jeg sitter her i dag igjen, med pc-en på fanget, betyr at jeg tror. Å skrive er å tro, å elske er å tro – besettelsenes kompromissløse epistemologi. (s. 90)

På denne måten knyttes Moes prosjekt som forfatter til den elskende Moes uforløste lidenskap: Å tro er å elske er å skrive. Det handler om lidenskap, om besettelse, om umuligheten av en konklusjon til fordel for en evig runddans i det indre rommet. Begrepet å tro innebærer noe åndelig, det innebærer noe som rasjonalitet, vitenskap og kalkyle ikke kan innbefatte, og på samme måte er Moes skrivehandling en ferd inn i det ukjente, et forsøk på å forstå sykdommen som ligger i kjernen av ham selv, som kommer til uttrykk i lidenskap og begjær, i følelsen av ensomhet og avsondring, og i erkjennelsen av at det endelige svaret alltid vil være et steg foran den søkende. Til tross for dette kan ikke skrivingen, og ei heller kjærligheten, oppgis, for nettopp i troen blir mennesket menneske; det er i uvissheten mennesket er på sin rette plass.

 

***

Tekst av Even Teistung

I vårens nummer av /riss/, Pangea, kan du lese eit utdrag frå Rastløs. I mars var Kenneth Moe med i spalta Forfattarfredag. Les intervjuet her!

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s