Fredag (26.februar) var jeg innom Babel og Poesiti. Babel ligger litt gjemt bortenfor Solsiden, borte ved Buran, men det tar ikke all verdens tid å gå dit. Lokalet er lite og intimt, og selv om klappstolene er harde så forsvinner tiden ganske raskt.

Jeg hadde ikke gjort så mye research på forhånd av de to poetene, så jeg satset på at Anne Dorte Lunås stilte de rette spørsmålene. En god samtalefører er like viktig som flinke poeter.

Jeg har oppdaget hvor lite oppdatert jeg er på den norske litterære fronten etter fem år med studier av engelsk litteratur og snuten vendt mot den andre siden av dammen. Poesiti er derfor en flott måte å oppdatere seg på den norske samtidslitteraturen, samtidig som man kan gjøre det i godt selskap på en fredagskveld.

 

***

I sofaen sitter for meg to ukjente poeter. De blir introdusert som de mest interessante av de unge, norske som skriver akkurat nå, så dette er poeter å ha forhåpninger til. De to unge poetene heter Linda Klakken og Morten Langeland. Begge er aktuelle med nye bøker.

Poesiti

Foto: Mai Elise Hammer

Linda Klakken har tatt med seg sin siste bok Åtte minutter (2015) og Mamma, kone, slave (2013).

Morten Langeland har tatt med seg Den egentlige kommunen (2015), og «chapbooka» Bavian (2014).

Anne Dorte Lunås stiller mange bra spørsmål, og har i motsetning til meg full kontroll på hva som står i disse diktsamlingene.

Morten leser opp fra Den egentlige kommunen. Det er tydelig at han liker å leke med språk, men setningen som fester seg i mitt hode er nok ikke den han selv synes er mest interessant: ”Hva hjelper det å gå, når skrittene slår rot?” (Satt i kontekst er det en person som går og tenker på eksistensielle spørsmål). Jeg vet ikke hvorfor det var akkurat det som festet seg, midt opp i alle metaforer og rare ord, men det er jo slike spørsmål man ofte stiller seg når man slites mellom det å ville gå videre og det å bli værende på det stedet man er. Som sagt liker Morten å leke med språket. Han sier han er opptatt av å skape liv i teksten ved å si ting på en litt annerledes måte enn det som er vanlig. Da bruker han ofte homonymer; ord som høres like ut og kan ha flere betydninger. Eks: En bank, få bank, bank (lyd).

For han blir teksten til i redigeringsfasen, det er der han kan vri og vende på ordene.

Linda er på sin side opptatt av å ha en rød tråd i det hun skriver, slik at det ikke skal bli alt for flytende. Åtte minutter, er en bok om eksistens og hun tar i bruk bilder fra universet. Det er mye god lyrikk i naturen sier hun. Litt morsomt er det når hun forteller at hun fant den røde tråden til boka da hun så en svær stormtrooper utstilt på et kjøpesenter. Dystopia og stjernekrig ble ankeret for en rød tråd. For hva skjer om sola slukner? Det tar åtte minutter fra sola til lyset treffer jorda, og det vil da ta åtte minutter før vi oppdager at den er borte.

Anne Dorte spør om hvordan de to poetene fant sin (forfatter)stemme.

Linda svarer at hun fant sin stemme når hun var blitt trygg på seg selv, og hadde funnet ut hvem hun selv var. Hun mener man må stole på sitt eget uttrykk.

Begge poetene har brukt god tid på å finne stemmen sin. Morten har brukt ni år, mens Linda har brukt ti år.

Når det er snakk om det å ha en egen stemme i verket sitt, virker det som de to poetene har lettere for å fortelle hva som funker i den andres verk enn sitt eget. Noe som kanskje gir nye innspill til tolkningen av verkene for oss som hører på, men også fyller et behov for bekreftelse. Begge har skrevet i mange år, men det er ikke så lenge siden de fikk gi ut sine første bøker.

Dagens mest oppløftende sitat for kommende forfatterspirer er: Man må skrive mye ræl før man finner sin egen stemme.

Når Linda leser opp fra boken sin Mamma, kvinne, slave, så er det et par personlige pronomener som fanger min oppmerksomhet. Dette bekreftes når hun forteller om dama si og datteren sin.

Dette leder inn på politikk, og om de to poetene har noe de ønsker å si med bøkene sine. Ingen av de hadde visst noen direkte politisk statement med bøkene sine, men jeg vil påstå at all litteratur egentlig har et snev av politikk, fordi det sier noe om tiden og det samfunnet vi lever i.

Mamma, kone, slave blir promotert av forlaget som ”både et kampskrift og en kjærlighetserklæring. Om og til det skeive livet i streite Norge” (Flammeforlag.no, web 27.02.16). Linda forteller at hun ønsker å vise, da spesielt til datteren sin, at de er helt vanlige folk. At selv om det er to mammaer så deres familie som alle andre familier.

Dagens siste opplesning er fra boka Bavian, som egentlig skulle hett Thoth, etter en gammel gud som ofte ble avbildet som bavian. Morten sier at noen ganger må man se mennesket igjennom en bavians øyne, for å se dyret i mennesket. Morten har som liten gutt bod i Nairobi, og har et minne fra da det regnet og han måtte gå inn på grunn av bavianene. De hadde en slags myndighet, hvorpå de herjet rundt når det regnet selv i en stor by, hvor en skulle tro at mennesket var sjef. Jeg vil si at det å sette bilder av mennesker opp mot bilder av bavianer på en søppeldynge som er laget av ting mennesker kaster rundt seg er en ganske klar politisk statement. Mennesker er for dyrene ikke mer enn en rotete usympatisk ape. Men det er som Morten sier; en forfatter kan kun gjøre noe med tankeklimaet, og ikke klimaet direkte (gjennom teksten).

Etter at tiden ble borte med et svosj, kan jeg i hvert fall si meg ening i konferansierens påstand om at det det er to veldig interessante poeter. Om de er Norges viktigste poeter noensinne gjenstår å se.

 

***

 

Takk til Litteraturhuset i Trondheim, Forlaget Beijing Trondheim og Norsk Forfattersentrum for at jeg fikk komme.

 

Skrevet av Mai Elise Hammer.

Advertisements

One thought on “Poesiti: Et møte med Linda Klakken og Morten Langeland

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s