Skrevet av redaktør, Irmelin Liliequist

LEDER

Mikhail Bakhtin skrev en gang at «[e]n mening åpenbarer sine dybder når den møter og berører en annen, fremmed mening: det er som om det begynner en dialog mellom dem som overvinner disse meningenes lukkethet og ensidighet … vi søker svar på våre egne spørsmål og [meningen] svarer oss ved å åpenbare nye sider av seg selv for oss, nye meningsdybder» 1

Noen vil kanskje argumentere for at evnen og lysten til å både provosere og bli provosert er medfødt, og ligger i oss alle. Flere, som Bakhtin, tar til orde for at det ikke bare er en naturlig del av det å være menneske, men også en forutsetning for fremgang og utvikling. I det moderne samfunn er det i alle fall ikke mangel på provokasjoner, store som små. Det heter seg at en liten tue kan velte et stort lass, på samme måte som at det ofte er de små tingene som kanskje provoserer mest, som et feilplassert semikolon eller den fonetiske forskjellen på «kjede» og «skjede». På mange måter kan dette også sies å være tilfellet i høstens nummer, der de korteste bidragene også var de som skapte de største kontroversene innad i redaksjonen, og tvang oss til å spørre oss selv hva provokasjon egentlig er, og hva vi ønsket å oppnå.

Noe av det som er gøy med å være et studentdrevet tidsskrift, er at vi har høy redaksjonell frihet. Vi kan leke oss med uttrykk, og gi unge, upubliserte skribenter en mulighet til å komme på trykk. I dette nummeret har de skjønnlitterære bidragene vært mange, og av høy kvalitet! Noen av bidragsyterne våre har virkelig veltet seg i det groteske, det mørke og det vonde; sterke, språklige bilder preger både dikt og noveller. I redaksjonen har vi blitt provoserte, vi har ledd av uventede litterære krumspring, og vi har fått en unik mulighet til å se hva som skjuler seg i dype kroker av menneskesinnet.

Kanskje vi til og med klarer å provosere deg? Visste du for eksempel at sårskorper kan nytes med et glass rødvin? Hva om jeg fortalte deg at Paradise Hotel kan forstås som et postmodernistisk verk, eller at vafler laget på morsmelk kan provosere mer enn menneskelige lidelser?

I denne utgaven har vi vært så heldige å få trykke et utdrag fra den nyeste boken til Erlend Loe, Slutten på verden slik vi kjenner den, som du også vil finne en omtale av i slutten av nummeret. Der får vi nok en gang gleden av å møte Doppler, på vei ut av skogen mens han funderer på hvordan verden har klart seg uten han. Både Martin Ingebrigtsen og Hanna Malene Lindberg tar et dykk ned i den mye omtalte Hanke-debatten, mens Gro Dahle filosoferer over tabuer og provokasjoner innen journalistikk, før hun med et glimt i øyet serverer oss diktet Nederst i melkeveien.

Med høstens tema ønsket vi altså å se nærmere på provokasjon. Provokasjon i litteratur, i retorikk, i dialekter og i språk. Vi ville vite hva som provoserte, og vi ville bli provosert. Å provosere er ikke nødvendigvis vanskelig, og mange vil kanskje si at vi lever i en tid der det nærmest går sport i å føle seg krenket. Samtidig er det vanskelig å provosere, når det kommer til temaer og perspektiver som har betydning, i en verden som er herdet og likegyldig. Utfordringen ligger kanskje aller mest i å ikke provosere bare for provokasjonens del, en balanse vi håper vi har funnet i høstens nummer.

1 Oversatt av Olga Dysthe i Dialog, samspel og læring (2001)

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s