Applaus vert ofte assosiert med det positive. Nokon gjer noko bra, og vert belønna med klapp. Som tilskodarar utan moglegheit til å seie direkte til aktøren at me likte hen utførde, er applausen vår sjanse til å syne det. Men kva skjer når applausen får for stor plass? Er det mogleg å gje aktøren full merksemd dersom klappinga tek overhand? Dette er spørsmål Håvard Nyhus utforskar i teksten «Klapp igjen!», som me har fått publisere i forbindelse med haustnummeret av riss, «Applaus»


KLAPP IGJEN!

Når Anne Lindmo henvender seg til publikum og ber om applaus, er det også noen hun vender seg vekk fra. Den hun skal intervjue.

5 MINUTTER OG 39 SEKUNDER. 30 klappsalver med en snittlengde på 11 sekunder. 5 ½ minutt med applaus. Dette er tallenes tale i sesongavslutningen på «Lindmo» (3. mai), Anne Lindmo og NRK1s uttalte forsøk på å nå «det norske vaffelbeltet».

30 ovasjoner på 59 minutter. Det er den nye, norske talkshowmalen. For Lindmos appell til den i metaforisk forstand vaffelspisende delen av den norske befolkningen er på ingen måte noe unntak fra regelen. Finn frem stoppeklokka neste gang du skrur på «Else», «Ylvis, «Senkveld» eller «Skavlan». Jeg garanterer deg: Ti prosent av sendingen går med til applaus.

En kulturkritisk analyse vil kanskje påpeke at vi først og fremst klapper for oss selv. At vi puster i et selvbekreftende økosystem der vi hele tiden bekrefter oss selv ved å klappe for andre. For å parafrasere Neil Postman: Vi klapper oss selv til døde. Men den kritikken ligger utenfor denne kommentarens rammer.

Jeg skal nøye meg med å spørre: Er dette god tv? Vel anvendt sendetid?

For halvannet år siden fikk Arnfinn Bø-Rygg, professor ved institutt for musikkvitenskap ved Universitet i Stavanger, et ublidt møte med medborgernes klassiske dannelse. Allerede etter første sats i Berlioz’ «Symphonie phantastique», som har hele fem satser, opplevde professoren – med en blanding av forferdelse og forlegenhet – at en «ikke ubetydelig andel» av forsamlingen i Konserthuset begynte å … klappe. Oh, the horror!

Kanskje var det alle dem som var blitt påspandert sponsorbillett, for det ga seg ikke: «publikum fortsatte med å klappe etter hver sats», skrev en oppbragt Bø-Rygg. Tro hva den internasjonale stjernedirigenten, Yan Pascal Tortelier, ville si om oss nordmenn? Sikkert var det iallfall at konserten ble «skjemmet av ukyndig applaus».

Jeg husker jeg smilte litt overbærende over Bø-Rygg og hans bestyrtelse. Hvor akademikernevrotisk er det mulig å bli, liksom? Og røper han ikke bare oppkomlingens væremåte med denne nidkjære trangen til å markere sin egen fortrolighet med kodene?

Det var da. Årets talkshowsesong har gjort meg til en av Bø-Ryggs allierte. Folk klapper rett og slett på feil steder. «Else», «Ylvis, «Skavlan» og «Lindmo» skjemmes av ukyndig applaus.

I motsetning til i konsertsalen er det imidlertid ikke tilskuerne som har ansvaret. De gjør bare det som forventes av dem. Klakøren – opprinnelig en betegnelse på innleide klappere som skulle skru opp stemningen blant publikum – har meldt adresseendring til programlederstolen.

Et skritt tilbake: Applaus er lyden av «live-følelse» og begivenhet. Applausen er derfor en integrert og nødvendig del av ethvert talkshow. Uten applaus, intet show. Klappingen har dessuten en annen funksjon: Den trekker hjemmesitterne inn i programmet.

Det er grunnen til at tv-produsentene går gjennom alt bryderiet med å skaffe nok publikummere. De er der som stedfortredere. En stemningsbærende utsending på vaffelspisernes vegne. Slik skapes forestillingen om at «alles øyne» er rettet mot stolgruppen i midten. Applausen – formidlet via innbusset «stemningskveg» – er forutsetningen.

Dette er også Anne Lindmo åpenbart godt kjent med, for underveis i intervjuene henvender hun seg stadig vekk til publikum og ber om deres akklamasjon. En bønn som naturligvis besvares hver gang. Det er jo ikke sånn at publikum har noe annet verktøy for hånden. Et par eksempler fra sesongavslutningen:

«Han [Harket] har gjort noe heltemodig for å redde en orkidéart. Var ikke det litt nydelig?» (Åtte sekunder applaus.) «Koselig med lapp. Er dere ikke enig? Koseligere med lapp enn sms?» (Ni sekunder applaus.)

Denne ikke spesielt diskré måten å instruere publikum på kommer imidlertid ikke uten omkostninger. For når Lindmo henvender seg til publikum, er det også noen hun vender seg vekk fra. Den hun skal intervjue. Applausen er ikke gebyrfri.

Filosofen Theodor Adorno hadde en teori om at klappingen har sin opprinnelse i offerritualer; våre forfedre klappet i hendene når offerdyrene ble slaktet. Dette offeret er stadig applausens pris, hevdet Adorno. Noe dør når det klappes. 

Igjen er sesongavslutningen til «Lindmo» symptomatisk. Det tretten minutter lange partiet (17:36 – 30:40) med Morten Harket perforeres av ni applauser. Det gjør intervjuet til en stakkato affære. Det er som om samtalen aldri riktig kommer i gang, men må bakkestartes gang på gang. Smalltalk på luggeføre.

Denne innbytterpulsen tjener verken Lindmo eller Harket til ære. Harket begynner å ta etter Lindmo og serverer godkjøpstanker i forvissning om den påfølgende applausen («Det at du stiller spørsmålstegn ved det du gjør, det er veldig viktig. Og det bør vi som samfunn bli bedre på»); og Lindmo glemmer helt det som gjør henne god: hennes trygge, autoritative vesen.

I stedet kan det nesten virke som om Dan Børge Akerø har tatt bolig i henne, den gamle lørdagskongen hvis fremste egenskap kanskje var, som Dagbladet en gang bemerket: «hans beundringsverdige evne til å late som om absolutt alt er verdt en skikkelig applaus».

Dette understrekes av neste post på programmet: Toralv Maurstad. Her er Lindmo tilbake i kjent lune. Dette er Lindmo tour de force. Resultatet er programmets desidert fineste strekk: en syv minutter lang sekvens (35:20 – 42:21) som ikke invaderes av publikums allehånde bifall, men der Maurstad får være Maurstad. Den som har begynt å tvile på Lindmos programlederkvaliteter det siste året, kan spole frem til dette.

Det er nesten fristende å sitere Dan Børge Akerø: «Gi henne en applaus, da vel!»


(Teksten er tidligere trykket i Bergens Tidende og publisert på https://havardnyhus.wordpress.com/.)

Håvard Nyhus (f. 1981) arbeider som skribent og kommentator i en rekke aviser. Tidligere redaktør i gratisavisen Natt&Dag. Han har en «forvirret og uforpliktende» fagportefølje bestående av statsvitenskap, idéhistorie, økonomi og journalistikk. Bor med samboer og to barn i Bergen.

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s