Er det meir kostbart å bli misforstått med essay?
– Ja! Det er snakk om ei meir absolutt misforståing.
Som når du må forklare kva skrivaren er?
– Mmm. Eg veit jo ikkje kva ein skrivar er. Det må berre vere der når noko er skrive.
Brått kjem Fosse inn på korleis det til å begynne med var kjekt å få gitt ut skrifter, at han kunne like å bli intervjua om både den skjønnlitterære og den teoretisk orienterte produksjonen. – No veit eg ikkje om dette er så viktig og givande lenger, legg han til idet eg ser på klokka og finn ut at vi er godt inne i neste dag.

(Arne Fredrik Hansen i samtale med Jon Fosse, riss nr. 2/1994, 1. årgang)

Det aller første nummeret av tidsskriftet riss ble publisert høsten 1994 og presenterte seg med følgende linjer:

riss er et nytt magasin som ønsker å formidle hva som rører seg blant studenter og ansatte ved institutt for nordistikk og litteraturvitenskap. Vi vil la hoder og kropper med skjønnlitterære ambisjoner få noveller og dikt på trykk, og samtidig være et forum for debatt om alt fra teoretiske emner til synspunkt på pensum, studieplan og forelesningsopplegg. Et riss er en åpning. Vi ønsker å åpne for intern debatt, og på samme tid være en arena der instituttet får kontakt med andre språk- og litteratur-interesserte (leder i riss nr. 1/1994).

Med disse ordene plasserer riss seg i tidsskriftlandskapet som et studenttidsskrift, et fagtidsskrift og et ”unglitterært” tidsskrift, der både det kreative, fagpolitiske og teoretiske skal få spillerom. ”Et riss er en åpning”, understrekes det, og noen lesere vil uvilkårlig tenke på Nic. Stang, den første redaktøren av Vinduet, som i sin første lederartikkel skrev: ”Vi vil være et åpent vindu ut mot verden. Det betyr ikke at vi vil glemme å beskikke vårt eget hus” (Vinduet nr. 1/1947). Å se utover, er også å se innover. Gjennom diskret intertekstuell hentydning til veletablerte publikasjoner går riss i dialog med en større tidsskrifttradisjon og verden utenfor eget institutt. Fra første stund signaliserer riss at det ønsker å være del av en større offentlighet enn den snevert lokale og markerer seg dermed i tydelig kontrast til instituttets tidligere studentmagasin.

Da jeg i 1992 begynte som grunnfagsstudent ved det som den gang het ”Nordisk institutt” ved det daværende ”Universitetet i Trondheim”, eksisterte det allerede en avis for studenter og ansatte ved instituttet, et informasjonsblad med navnet Kjæftausa. Dette bladet kom med fire-fem hefter i året og inneholdt nyttig informasjon om faglig-sosiale aktiviteter, fotoreportasjer fra studentfester, referat fra allmøter, intervjuer med ansatte (av typen ”20 kjappe med sjefen”, ”Under huden på Stemshaug – fisker og forsker”, osv.), og en god del ”lingvistisk rølp”, som det het i en av tekstene fra den gang. Layouten på Kjæftausa var provisorisk utført etter klipp-og-lim-metoden, gjerne med håndskrevne innholdsfortegnelser og forsider tegnet opp på frihånd med svart tusj. Tekstene var som regel signert med kun fornavn. Dette magasinet signaliserte på alle måter at man henvendte seg til venner og bekjente i et slags internt rørpostsystem fra hybel til hybel, fra kontor til kontor.

Det siste nummeret av Kjæftausa så dagens lys ved påsketider 1994, i etterdønningene av Lillehammer-OL. Selv om det naturligvis vil være en overdrivelse å hevde at Lillehammer-OL var årsaken til at Kjæftausa gikk under og riss oppsto, er det åpenbart at den overdøvende nasjonale retorikken som preget inngangen til året 1994, ble nokså flau og beklemmende etter hvert, så beklemmende at til og med dedikerte nordister nådde sitt metningspunkt hva nordiske grener angikk. Siden Kjæftausa – i likhet med vinterolympiaden – ble assosiert med en viss hjemmestrikket lusekoftementalitet og brautende provinsialisme (kjeftause = kjeftesmelle, i følge Norsk ordbok), var det flere som følte at tiden var moden for et nytt instituttmagasin. 1994 var dessuten det året da faget Allmenn litteraturvitenskap ble likestilt med Nordiskfaget ved universitetet i Trondheim og innlemmet i den nye instituttbetegnelsen ”Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap” (forkortet INL). Dette tilsa en bredere internasjonal orientering i instituttpublikasjonen, samtidig som det ga støtet til en økt teoretisk interesse blant både litteraturvitere og nordister. Hovedfag i Allmenn litteraturvitenskap skulle riktig nok først bli innført i 1996, men inntil videre tok altså en gruppe studenter skjeen i egen hånd og lanserte riss som et organ der også ”eksil-hovedfagsstudentene” i litteraturvitenskap (de fleste formelt tilknyttet Universitetet i Oslo) fikk mulighet til å delta i den faglige diskusjonen ved INL i Trondheim.

Redaksjonen som sto bak tidsskriftovertakelsen og navneskiftet (Kjæftausa → riss), var anført av Arne Fredrik Hansen (1968-1999) og Yngve Sandhei Jacobsen (1970-2008), og besto for øvrig av Trond Hammervik (f. 1967), Trine Gran (f. 1965) og Anne-Brit Østbø (f. 1961). Arne Fredrik, Trine og Anne-Brit var alle tre hovedfagsstudenter i nordisk litteratur, Trond studerte nordisk mellomfag, mens Yngve presenterte seg som den som ”venter på hovedfag i allmenn litteraturvitenskap i Trondheim”. Med en så sterk litteraturvitenskapelig slagside i redaksjonen, var det ikke til å unngå at det måtte oppstå visse institusjonelle spenninger:

Vi har fått noen tilbakemeldinger som tyder på at vi kan ha vært vel bråkjekke da vi ba allmøtet om å få overta redaksjonen av Kjæftausa og samtidig skifte navn fordi vi mener navnet er vel belastet. Vi beklager hvis noen føler seg personlig angrepet, men vi holder fast ved kritikken. De siste numrene av Kjæftausa var såpass russeavis-preget at det som fantes av seriøse artikler druknet i mengden av merkelig og til dels uforståelig internhumor (leder i riss nr. 1/1994).

Jeg var selv til stede ved allmøtet som det henvises til, og kan bevitne at overtakelsen av instituttmagasinet medførte en viss uro og surmuling. Det var først og fremst de tradisjonelle språkdisiplinene som følte seg tilsidesatt. Vi kan da også legge merke til at lederartiklene i de første numrene av riss har som avslutningsrefreng en særskilt oppfordring til språkfolk om å sende inn stoff. Språkstudentene vendte tilbake til spaltene etter hvert, men det er ikke til å komme forbi at de første numrene av riss har et klart litterært, for ikke å si unglitterært, tilsnitt.

I avhandlingen Upprorets tradition. Den unglitterära tidskriften i Sverige (1987) vier Claes-Göran Holmberg et helt kapittel til ”konsten att manifestera sig”. Nettopp måten unglitterære tidsskrifter manifesterer seg og intervenerer i offentligheten på, er vesensbestemmende for denne typen publikasjoner. Manifestasjonskunsten tar mange former, dels gir den seg utslag i selvsikre manifester og programerklæringer (som vi nettopp har sett eksempel på), dels viser den seg gjennom stilsikker og iøynefallende layout, og dels gjennom slagferdig navngiving og assosiasjonsrike titler. Studenttidsskriftet riss skriver seg inn i en slik unglitterær opprørstradisjon, ikke bare fordi etableringen av tidsskriftet skjer ved et kupp, slik vi kan lese om i den første lederen, men også fordi publikasjonen både visuelt og konseptuelt bryter radikalt med sitt utspring. riss manifesterer seg i en stilren, urban, minimalistisk layout i kontrast til forgjengerens rufsete, hjemmekoselige framtoning. Vi kan for øvrig merke oss at mens navnet Kjæftausa spiller på det høylydt muntlige og peker mot en performativ folkekultur, markerer riss en interesseforskyvning henimot det skriftlige uttrykket, mot tekst som en varig, og kanskje dermed mer forpliktende, refleksjonsform. At riss dessuten har valgt liten forbokstav i tidsskriftnavnet, kan tolkes som en understrekning av at lavmelt refleksjon nå skal erstatte brautende amatørrevy.

kjæftausaforside

riss1.94

riss2.94

Selv om etableringen av riss ikke gikk helt smertefritt for seg, var det mange som applauderte denne lille revolusjonen ved instituttet, ikke minst vi som nettopp hadde påbegynt hovedfagsstudiet med et nytent engasjement for litteraturteori. riss markerte seg nemlig fra første stund med et høyt teoretisk ambisjonsnivå. Den første teksten i første nummer er Gunnhild Hanems intervju med forfatter og franskprofessor Sissel Lie, der blant annet Hélène Cixous’ begrep om ”ecriture feminine” et sentralt tema. Dette intervjuet slår an tonen for den skriftorienteringen som preger det teoretiske grunnlaget i de første numrene av riss, og som også ligger nedfelt i selve tidsskriftnavnet ”riss”. Forsiden på riss nr. 2/94 viser hvor gjennomtenkt tidsskriftbetegnelsen er; her utfoldes et stort assosiasjonsfelt som knytter seg til ordet: ”Grunnriss Oppriss Omriss Linje Tegn Vink Arr Kutt Sår Fuge Drag Utdrag Snitt Midte Sammenføyning Adskillelse” etc.. Men som vi ser, tar den skriftteoretiske refleksjonen også høyde for skrivingens eksistensielle, materielle og fysiologiske aspekter. Tidsskriftet riss er altså ikke noen forsvarer av synspunktet tekst-for-tekstens-egen-skyld, men er opptatt av skrift som refleksjons- og erkjennelsesform. Betegnende er lederartikkelen i nr. 2/1994, som avslutter med Pia Tafdrups dikt ”Åbne sår” (Hvid feber, 1986), og som dermed antyder hvilke erfaringsdimensjoner som ligger i riss-konseptet:

der findes intet
der er helt

der findes ingen orden
andet end den
der er brudt

og mindst ét sår
har kroppen altid.

Forbindelsen mellom mening, kropp og skrift er også sentral i Arne Fredrik Hansens intervju med Jon Fosse som følger rett etter lederen i nr. 2/94, et intervju som i dag må regnes som en riss-klassiker (et utsnitt herfra er valgt som epigraf til denne jubileumsartikkelen). Intervjuet demonstrerer en særegen kombinasjon av teoretisk innsikt, personlig tilstedeværelse og sikkert journalistisk håndverk, som tydelig markerer tidsskriftets ambisjonsnivå. Men teksten er ambisiøs på en uanstrengt måte, som innebærer at også leseren føler seg inkludert i samtalen, sammen med journalist og forfatter.

Valg av intervjuobjekt er i seg selv talende: Mens Kjæftausa beveget seg innenfor instituttets egne korridorer der man intervjuet ansatte og studenter, siktet riss mot større navn: Jon Fosse (nr. 2/94), Cecilie Løveid (nr. 1/94), Aris Fioretos (nr. 1/96). Også Yngve Sandhei Jacobsens innsiktsfulle referat fra en gjesteforelesning dekonstruksjonisten J. Hillis Miller holdt ved INL i november 1994 (se riss nr. 2/94), demonstrerer hvilket teoretisk ambisjonsnivå tidsskriftet la seg på i sine første årganger.

Det er nettopp gjennom sin kvalitet at riss viser hvordan det tar sikte på å kommunisere med en litterær offentlighet utenfor eget institutt. I den forstand er ikke riss helt ulikt studenttidsskriftet Prosopopeia, som ble etablert i Bergen ett år tidligere. Men til forskjell fra Prosopopeia er riss et organ for både litterater og lingvister, hvilket potensielt – og etter hvert også reelt – skaper en særegen disiplinovergripende dynamikk i tidsskriftet ved INL i Trondheim. I de tre første årgangene av riss er det likevel riktig å si at litteraturprofilen dominerer. Arne Fredrik Hansen var også sterkt inspirert av Bøk, et tidsskrift som Jon Fosse og Jan Kjærstad redigerte sammen for en kort periode fra 1993 til 1996. Denne publikasjonen hadde undertittelen ”Tidsskrift for litteratur og teori”, med et dobbelt fokus på det kreative og det teoretiske aspektet ved litteraturen. Det er det samme dobbeltfokus som forsøkes fastholdt i de første numrene av riss. Hvis man skal trekke inn ytterligere inspirasjonskilder, kan også det svenske Kris (1977-97) nevnes, et tidsskrift som var viktig for introduksjonen av internasjonal filosofi i Sverige og som la særlig vekt på essayet som kritisk form. Kris, som ble redigert av bl.a. Stig Larsson, Horace Engdahl, Arne Melberg og Aris Fioretos, omtales for øvrig i riss nr. 1/96, der sistnevnte blir intervjuet av Yngve Sandhei Jacobsen. Intervjuet handler om litteraturkritikkens oppgave i vid forstand, om forholdte mellom tekst og tolkning, litteratur og vitenskap; det er nettopp i dette spenningsfeltet mellom ulike kunnskapsformer (kunst og vitenskap) at Kris inntar en viktig medierende rolle. De sentrale aktørene i riss strekker seg etter et liknende ideal.

På 1990-tallet er det poststrukturalistisk tekstteori, narratologi, dekonstruksjon, feministisk kritikk og noe psykoanalyse som dominerer den litteraturteoretiske profilen ved INL, og alt dette setter naturlig nok sitt preg på de første numrene av riss. Men riss er også et instituttidsskrift som drøfter studieplaner og pensumlitteratur. Fagdebatten har til å begynne med en konkret, instituttspesifikk karakter, men etter hvert løftes også pensumdiskusjonen til et mer prinsipielt nivå, som for eksempel i det egne temanummeret om litterær kanon (riss nr. 2/95).

Da Arne Fredrik Hansen forlot riss-redaksjonen etter 2 årganger, kunne han være stolt av at riss hadde fått status som internasjonalt registrert tidsskrift med eget ISSN-nummer (se leder i nr. 3/95). Trond Hammervik var den eneste fra den opprinnelige redaksjonen som fortsatte utover i 1996. Han fikk følge av Bjørn Olsen, Jon Morten Steinveg, Thale Gravir, Solvor Husby og Benedicte Kroneberg. Denne konstellasjonen resulterte blant annet i et temanummer om norsk litterær modernisme (riss nr. 1/96), basert på et nystartet forskningsprosjekt ved instituttet som involverte både studenter og ansatte. Tidsskriftet framstår stadig som en seriøs publikasjon med god faglig standard, og for noen vil kanskje nr. 2/96 være et høydepunkt i så måte. Der kan man foruten det allerede omtalte intervjuet med Aris Fioretos, blant annet lese essayet ”Den kritiske skriften”, forfattet av ”eksil-hovedfagsstudentene” Camilla Kolstad Danielsen, Yngve Sandhei Jacobsen og Anne Beate Maurseth, som kommer med en alltid like aktuell påminnelse:

Kritikeren må ta utgangspunkt i verkets kritiske øyeblikk og søke å omdanne disse til midlertidig dynamiske begreper. Hvis ikke vil den akademiske diskursen stivne og bli et ”rent” teoretisk språk som ikke reflekterer noe utover seg selv (riss nr. 2/96, s. 10).

Høsten 1996 skiftet riss igjen redaksjon, og tidsskriftet ”går tabloid”, som det heter. I riss-sammenheng vil det si at formatet krympet fra A4- til B5. Opplaget økte fra 300 til 350 eksemplarer, og videre til 400 eksemplarer på nyåret 1997. Noen vil kanskje hevde at tabloidiseringen slo igjennom også i innholdsmessig forstand. riss nr. 3/96 markerte seg med et dagsaktuelt preg der man trykket anmeldelser av sentrale utgivelser i den norske bokhøsten, som blant annet Erlend Loes Naiv.Super og Tore Renbergs Matriarkat. I tillegg publiserte undertegnede en liten artikkel ”Om kjønn og litteraturforskning”, en tekst som kom til å skape en uvanlig heftig diskusjon på instituttet i flere måneder framover. Selv riss nr. 1/97 og nr. 2/97 var viet denne debatten. Utgangspunktet for artikkelen var mer fagkritisk enn egentlig kjønnspolitisk, men sammenblandingen av de to dimensjonene var nok til å framprovosere et langt etterspill.

Helt siden etableringen av riss i 1994 hadde INL vært preget av engasjerende fagkritisk debatt, og vi ble alle – studenter som ansatte – oppmuntret til å delta i diskusjoner om fagets hva, hvordan og hvorfor. Men mens fagdebattene til å begynne med var basert på en grunnleggende entusiasme for teori, og særlig spørsmålet om hvordan vi kunne få inn mer teori i grunnutdanningen, var stemningen nå – etter endt hovedfag for mange av oss – preget av en viss desillusjon på litteraturvitenskapens vegne. Hva gjorde teorien egentlig med oss i møte med teksten? Teorientusiasme var blitt avløst av teoriambivalens, -skepsis og en smule -tretthet. Tiden var moden for systemkritikk. Undertegnede kjente et akutt behov for å røre kraftig rundt i maurtua og valgte altså å sette fagkritikken inn i en kjønnet forklaringsmodell.

Kort fortalt var artikkelen ”Om kjønn og litteraturforskning” et forsøk på å forstå hvorfor mannlige studenter tilsynelatende hadde lettere for å knekke den akademiske koden enn kvinnelige studenter hadde. Hva var det med teoriene, perspektivene og sosialiseringsstrukturene som resulterte i at jentene kom dårligere ut karaktermessig og mht. doktorgradsstipender, til tross for at vi underveis i studiet mobiliserte den samme teoretiske interessen og arbeidsinnsatsen som guttene? Etter to år med hovedfag (og to år med riss) følte vi oss litt lurt. Det vi trodde var viktig og vesentlig (basert på utstrakt lesning av poststrukturalistisk teori), var likevel ikke det som ga uttelling til syvende og sist. Hvorfor gikk dette opp for oss først da det var for sent? Hva slags uskrevne normer var det vi ikke hadde fått med oss?

Til tross for at vi hadde lest tusenvis av teorisider i løpet av de seks siste årene, gikk det med ett opp for oss at vi ikke var blitt eksponert for systemkritisk teori i nevneverdig grad, dvs. teori som forsøkte å se fagmetodologien utenfra i stedet for å ta de institusjonelle normene for gitt. Et hederlig unntak var den feministiske kritikken. Fordi det var den kjønnspolitiske systemkritikken jeg hadde for hånden, ble det altså denne jeg tydde til. I et mørkt øyeblikk lot jeg meg oppmuntre av Elaine Showalter som i ”Mot en feministisk poetikk” (1979) appellerer til søstersolidariteten og anmoder kvinner om ”å finne et nytt språk, en ny måte å lese på som kan integrere vår intelligens og vår erfaring, vår fornuft og vår lidelse, vår skeptisisme og vår visjon”. Slik kunne man altså skrive på 1970-tallet. Men hva oppnår man ved å holde mennene utenfor i 1997? Ikke stort.

Mine kritikere hadde naturligvis helt rett: Det er lite produktivt å sette opp en dikotomi mellom kvinnelig og mannlig, kanskje spesielt når det gjelder å forstå måten vi arbeider med litteratur på. Hadde kognitiv teori vært en del av faghorisonten den gang, hadde jeg kanskje kunnet forklare utfordringene ut fra at ulike lesere har ulike læringsstiler og mentale beslutningsstrategier. Hadde kultursosiologi vært en del av teoripensumet da jeg studerte, ville jeg antakelig innsett at vanskene med å knekke den akademiske koden, handlet like mye om klasse og utdanningsbakgrunn som om kjønn. Når bondedatteren trenger lenger tid enn lærersønnen for å lære seg forskningens posisjoneringsstrategier og universitetets spilleregler, er det ikke nødvendigvis i sønn/datter-motsetningen i våre sammensatte identiteter at problemet ligger. Men det hadde jeg altså ikke noe teoretisk rammeverk for å forstå på det tidspunkt. Derfor ble diskusjonen unødvendig heftig og begrensende.

I dag er det lett å se at situasjonsanalysen jeg foretok den gang, var i overkant klossete. Jeg er heller ikke spesielt stolt av at medstudenter følte seg såret og tilsidesatt i det kjønnskritiske rammeverket jeg opererte med. Likevel er jeg i dag glad for å ha fått kjenne på kroppen hva slags mekanismer som settes i sving når man dummer seg ut i offentligheten. Forhåpentligvis har denne erfaringen fra riss 1996/97 gjort meg til en bedre forsker på lengre sikt. Om ikke annet tror jeg at jeg bedre kan forstå hva som har vært drivkraften til litteraturkritikkens mange høyspenningssøkere og trøbbelmakere opp gjennom historien, som for eksempel Johan Sebastian Welhaven, Amalie Skram og Jan Erik Vold. Det kommer godt med nå.

Selv om riss utgjør en liten studentoffentlighet med begrenset nedslagsfelt, er lesekretsen likevel større enn man skulle tro. Det fikk jeg merke i desember 1997, da jeg tok mot til meg og sendte min første kronikk til avisen Klassekampen. Jeg hadde skrevet en tekst i anledning 100-årsdagen til den glemte lyriske modernist Astrid Tollefsen, som jeg mente fortjente en liten markering. Men jeg var slett ikke trygg på at teksten ville bli trykket. Ikke bare var bursdagsbarnet et ukjent navn for mange; også kronikkskribenten var et ubeskrevet blad, innså jeg og stålsatte meg for avslaget som måtte komme. Det viste seg imidlertid at kronikkredaktør Nina Kammersten allerede kjente navnet mitt; hun hadde nemlig lest riss(!), et tidsskrift hun fulgte med stor interesse. Nå må det riktig nok nevnes at kronikkredaktøren selv hadde studert i Trondheim, der hun hadde bakgrunn fra Under Dusken, men jeg ble likevel overrasket – og litt rørt. En slik umiddelbar respons fra en landsdekkende avis (som riktig nok var temmelig skadeskutt på den tiden) tolket jeg som uttrykk for at den første riss-redaksjonen hadde lyktes i sin målsetning om å åpne instituttidsskriftet mot miljøer utenfor INLs vegger. riss var ikke bare en lavterskelpublikasjon for Dragvoll-studenter som ville leke litterær offentlighet; tidsskriftet ble regnet med som et meningsbærende organ også i en større nasjonal sammenheng.

Det minner oss om at det å delta i slike offentligheter, enten de er store eller små, forplikter. Våre utsagn setter spor, legger føringer både for oss selv, omgivelsene og følgende samtaler. Ord kan ikke trekkes tilbake når de først er ytret eller satt på prent. Jeg vil runde av denne markeringen av riss’ 15-årsjubileum med å sitere Camilla Kolstad Danielsen & Yngve Sandhei Jacobsen, som oppsummerer debatten våren 1997 gjennom å demonstrere hvilket produktivt refleksjonsrom riss-konseptet stadig utgjør:

En debatt muliggjør et riss, en opptegning av grunnleggende problemstillinger. Et riss er uavsluttet, det er en åpning for videre tenkning, ikke en konklusjon. Den som risser opp en slik åpning setter samtidig sitt merke på debatten ved å skrive seg inn i den (riss nr. 2/1997).

Til lykke med 15-årsfeiringen!

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s