Om ettermiddagen 29. januar sto to av redaksjonens utsendte på Svartlamon og venta på at kafeen Ramp skulle åpne og at intervjuobjektet skulle komme. Presskanna og samtala som Sigrid og Siri delte med Trond Wiger, bedre kjent som Tfuzz fra Gode Ord Dør Sist (GODS), er foreviga i vårens riss. Du kan lese bruddstykker av intervjuet «Finn Rytmen» under. 


intervjubildetilbloggenkanskje-lysere

Foto: Erlend Thorin Kirkevold

Inne på Ramp, i det gamle industriområdet på Svartlamon, sitter rapperen tilbakelent i en av kafeens fløyelstrekte godstoler med den høyre foten hvilende over det venstre kneet. Han er ikledd  sort hettejakke og militærbukser, på hodet har han enn så lenge ei lue, til tross for at vi sitter innendørs og drikker varm kaffe. Han passer, ved første øyekast, godt inn i karakteristikken av norske rappere slik de, når anledningen byr seg, blir portrettert i media. Den rapperen vi blir kjent med over en kaffekopp denne januardagen, forteller oss om de fredselskende aspektene ved hiphop, hvordan denne musikken først og fremst handler om å være ektefølt og stemningsbasert, og ikke minst om hvordan han er kommet fram dit han befinner seg i dag.

–Da jeg var ung, handlet det om å lese de riktige bøkene, fordi det var noe som var riktig, men riktig handler ikke om ekte. Å være ekte handler om å finne ut hvem du er, hva du syns er interessant, hva du syns er spennende, og så gå ut ifra dét. Ikke gå ut i fra «hva som er riktig».

Tfuzz utstråler en genuinitet som har satt sine spor i tekstene hans.  For Tfuzz handler det om å fange stemningen og formidle ektefølte historier. Vi spurte Tfuzz om hans litterære inspirasjoner. 

– I Frihetens øyeblikk (Red. anm.: Jens Bjørneboe) var det spesielt en liten scene som brente seg fast. Det er bare tre linjer i den boka og ikke noe spesielt, bare en stemning det fanger. Jeg tror det er hovedpersonen som går gjennom en gate i en italiensk landsby og ser noen som sitter i et verksted og spikker, som plutselig stopper opp, tar seg en bit brød og en liten slurk vin, og så fortsetter han med arbeidet sitt. Og det lille øyeblikket der tror jeg også kan være en stor inspirasjonskilde for meg, fordi jeg kjenner den stemningen så utrolig på kroppen. Jeg tror det er et sånt indre kvalitetsmål jeg har inne i meg, som jeg veier opp mot spesifikt det øyeblikket. I ettertid, da jeg gikk tilbake og leste dette, kunne jeg ikke forstå hvorfor det hadde betydd så mye for meg da, men det var noe med stemningen som jeg kjente meg sånn igjen i. Det er ikke så mange år siden jeg fant ut det heller. Det jeg vil gjøre her i livet er å søke etter sånne øyeblikk – når vi fortaper oss selv – og når jeg får det oftest, er når jeg sitter og skriver eller når jeg står på scenen.

Da trønderen Sigrid foreslo å intervjue Tfuzz til vårens nummer, med argumentet om at muntlig formidling og hiphopmusikk er et sceneskifte for oss litterater, henviste hu til  Kua, ei låt fra GODS» første skive, for å vise den litterære verdien i det Tfuzz holder på med. Tfuzz sjøl trekker den fram som en slags milepæl.  

Han forteller oss hvordan de første linjene i låta kom til ham mens han syklet over Torget, og hvordan han måtte hoppe av sykkelen og sette seg på Folkebiblioteket for å skrive ned ordene som «bare fløt ut». Med en lyrisk bruk av punkterende inn- og enderim, nagende repetisjon og en endeløs strøm av bilder og definisjoner, skapes det en fengslende (i dobbel forstand) form som komplimenterer et innhold som uttrykker frustrasjonen ved å bli redusert til en håndfull roller og forventninger. Mot slutten av teksten utvides det individuelle nivået til å bli en filosofering over umuligheten – og faren – ved å forsøke og forenkle det ubegripelige ved eksistensen. (Red.anm.: Sigrids tolkning.)

– Den teksten står egentlig som et helt eget stykke i alt jeg har skrevet, både i responsen jeg får og måten den er strukturert på. Jeg bare kjente hvordan jeg gikk og følte dette så sterkt på kroppen, så jeg måtte jobbe videre med den. Og heldigvis hadde Erik den beaten som er på innspillinga, som passet helt perfekt til stemningen. Den har en passiv aggressivitet i seg, som også er litt melankolsk. Samtidig har den en styrke ved seg. Og den beaten ga meg en ny giv til å jobbe videre med teksten: til å slippe meg løs igjen. Opprinnelig så er det jo tre vers på sangen, men på plata har vi tatt bort det siste verset. Noen ganger savner jeg det verset og … (Sigrid avbryter).

– Jeg savner også det verset når jeg hører på plata!

Se Tfuzz rappe Kua (inkludert det famøse sisteverset) i gatene hvor han sjøl vokste opp og fortsatt vanker i. 

Har du lyst til å lese resten av intervjuet hvor Tfuzz blant annet snakker om avsmaken for idealene til kommersiell hiphop, bevisste dialektvalg og om tekstredigering og skriveprosess,  kjøp nyeste riss!

Advertisements

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s